Puste ut for en gang skyld for et øyeblikk

Wow ? endelig kan jeg slappe av litt igjen. Ett litt Puhhh og pusten gikk litt ut av meg her over helgen. På fredag leverte jeg min siste master eksamen min i Personal og arbeidsjus, 2 av 3 år på BI er over. Nok et lite mål er nådd i år. På søndag er jeg på vei til en velfortjent ferie med mamma. Spania står for tur. Jeg kan ikke vente, dette har vi snakket om siden februar, og endelig kommer turen her.

 

Det å reflekterer litt inne mellom er ikke så dumt tror jeg. For bare 3 måneder siden var jeg 100% sykmeldt, visste ikke hva jeg ville tilbake til. Kaffe jobben, eller starte på nytt. Hadde ikke peiling på hvilken retning jeg burde gå, eller ville. Etter mange råd, møter og gjennomgang av mitt eget jeg, ble nye retninger valgt. I dag kjenner jeg at jeg er på rett vei, og det føles så fantastisk. Det er så mye som måtte prøves, testes, tenkes, om tenkes, og revurderes, og nå endelig i mål i tankene.

 

Så begynte jeg studere - det gikk litt og opp ned i starten jeg hadde fortsatt soveperiodene. Men når jeg begynte å få dreisen på studielivet igjen, klarte jeg å få inn flere ting i uken igjen. Klarte å få inn flere vikartimer som instruktører, trene selv og treffe venner. Så kom fast stilling i Elixia, nå har jeg jobbet der i 2 måneder fast, og kunne ikke vært på bedre stred. Kollegene mine er supre, kundene glade og vi alle har samme interesse. Jobben gir mer mening siden dette er en av mine passions som også er min livstil og medisin. Livet er enkelt om dagne. Tror jeg J

Nå har våren gått forbi meg snart og jeg er et steg videre på veien min, og det føles så godt. Mestring på det høyeste og gode tilbakemeldinger på arbeidet jeg gjør. Nå er det bare å gå videre tror jeg. Jeg har litt av en sommer foran meg.

 

I går, 1.juni, meldte jeg meg opp for å studere til å bli PT (personlig trener). Står aldri stille denne dama, og litt sommer stoff må jeg jo ha uansett. Denne tanken har slått meg flere ganger, men har ikke vært i miljøet eller følt at det har vært rett før nå. I februar i år fikk jeg en telefon der AFPT ville ha meg inn som student. På dette tidspunktet var jeg ikke klar, og akkurat kommet meg så vidt i gange med master undervisningen. Men lovte å holde kontakten, og at jeg burde være klar 1. juni til å ta en avgjørelse. Jeg har fått enorm støtte fra jobben, gått nok en gang i tenkeboksen og tiden var nå inne. Jeg tro jeg vil passe bra til oppgaven, interessen og lysten til å lære mer om trening (min medisin) er nå riktig, og dette vil være min nye måte å hjelpe andre i samme situasjon å få samme bruk av trening for helsen sin. Jeg kan ikke snakke mer varmt om SS og trening som en kombinasjon. Men det må gjøres riktig, varsomt og med tålmodighet. Det krever kunnskap og erfaring, og det er noe jeg ønsker å tilegne meg, og så dele videre. Mest for min egen del selvfølgelig for å bli bedre.

Forhåpentligvis kan jeg begynne å praktisere i august, værets fall i oktober. Det er ikke dumt å kunne jobbe som PT, studere master, og styre dagene mine mer slev, og legge opp dagene etter mitt behov og sykdomsbilde. Mitt mål ut året er å ikke bli sykmeldt 100% pga fatiguen eller smerter fordi høsten og vinteren. Nå har jeg juni, juli og august til å forberede kroppen, september med å legge opp en smart plan for å ikke jage opp kroppen, og følge. Dette gjorde på en måte i våres da jeg begynte for fult i Elixia sammen med master, Nå skal jeg legge dette opp for PT og master. Tror på det altså!!

 

Ukjent bekjentskap

Etter sist innlegg fikk jeg en fantastisk mail fra en ny leser. Detter var veldig uventet, men nydelig tilbakemelding. Ikke bare har hun bokstaveligtalt samme bakgrunn som meg med trening og dans, før sykdommen inntraff, men omtrent den samme sykdomshistorie også. Hun venter på mer utredning til høsten, så hvis jeg får lov får jeg skrive et intervju om henne! Håper?

Det at det kommer frem flere og flere som kjenner seg igjen i det jeg skriver og på mange måter er det helt fantastisk. Misforstå meg rett, jeg unner ingen Sjøgrens syndrom, men at det finnes et samhold, og at vi er flere som kan hjelpe hverandre. Jeg har blogget nå i snart 2 år, ikke skrevet så ofte som jeg hadde håpet, men jobber med saken ? og vil i sommer være mer på, siden tiden er der.

Det at bloggen har gitt mulighet til at flere tar tak i sin egen sak, står for det de mener føler er rett for seg, kroppen, rettigheter, og sin fremtid med mange symptomer som ikke er fastsatt enda. Det varmer så veldig. At dette kan bidra til bra ting som har blitt oppnådd her, var hele hensikten da jeg startet. Det gjør meg veldig godt å kunne bidra på denne måten. Livet gir litt mer mening da.

 

Det skal jo sies at det kommer flere tilfeller frem, og flere eksempler jeg kan skrive om her, desto flere kan vi linkes til sammen. Det føles godt, det er trygt og vi vet at vi ikke er alene i den samme situasjonen. Da jeg startete bloggen hadde jeg vært alene om dette så lenge. Hadde så vidt snakket med noen i revmatikerforbundet, og ante svært lite om hvordan livet mitt generelt ville se ut. Etter å har strukket ut et lite hint om meg selv, og at jeg ikke ønsker å være alene - har jeg blitt kjent med så mange i samme båt. Fått høre mange historier og mange råd. Tusen takk for det.

 

Kan ikke si noe annet enn TAKK for at du leser bloggen min!

 

0

Skriv en ny kommentar