Angrep en ny sjanse til et nytt liv

Hvor skal jeg i det hele tatt begynne å fortelle?

Jeg har forandret livet mitt drastisk, og kan si at jeg har det bra om dagen. Jeg trodde aldri i mitt liv at jeg skulle ha tilbake livet mitt på denne måten som nå. Etter mange år med prøving og feiling av jobb og aktiviteter, har jeg funnet min plass. Jeg har nok alltid visst at denne retningen her det var jeg skulle ha som hovedoppgave i livet, men det måtte ta over 16 år før jeg kom til ordet med meg selv for å overbevise meg selv.  Med mye støtte har jeg endelig kommet i mål.

 

Nå er jeg ferdig utdannet Personlig Trener (PT). Jeg fikk alt i februar i år en avtalt at jeg skulle får jobb som PT bare jeg fulførte utdannelsen og sto eksamen. 28 august var dagen jeg besto praktisk eksamen, og skrev kontrakt dagen der på. Nå har jeg fått jobbe som PT på samme sted som jeg har vært instruktør i et år nå i oktober. Elixia Ringens Park i Oslo er mitt andre hjem om dagen, og jeg trives. Jeg har frie tøyler så lenge rammer og mål blir holdt. Jeg visste at de første mnd skulle være harde for å bygge opp kunde massen, for den må jeg stå for selv. September har bare flydd av sted, uten at det er et enormt press. Det måtte bli noen justeringen raskere enn ventet til de andre rollene jeg hadde siden det gikk fortere å komme opp i timer enn jeg hadde ventet. Noe som er veldig bra, og over alle mine forventninger.

 

  • Min dag består av ca 8-9 timers arbeidsdag som jeg kan designe selv fordelt på PT kunder, gruppetimer og i resepsjonen.
  • Min dag består av at jeg kan bidra til å hjelpe andre skjebner av forskjellige slag, og hjelpe til å gi en forandring etter det som ønskes.
  • Min dag består av sosialisering med andre, jeg får le, ha det gøy, ha faglig samtaler og får utvikle meg sammen med mine kolleger, og kan får faglig påfyll av det jeg ønsker av rekke forskjellige temaer
  • Min dag består at jeg kan styre dagen selv, bestemme hvem, hva, når og hvor.
  • Min dag består av gjensidig forståelse av både den jeg er, hva jeg er kapabel til å gjøre, og kommunikasjon av hvordan vi samme skal jobbe godt.

 

Den hardeste biten har vært å bli bedre kjent med mine nye kollega PTer. De har vært der så lenge, har sine sider å bli kjent med, og måter å gjøre ting på at det er litt forvirrende på hva som er rett, bra og ikke fult så bra. Men etter vært som hvert «hei» blir til samtaler, ble det lettere. Som ny føler man seg beglodd av de fleste, enten av frykt for at de bare venter på at jeg skal gjøre noe feil, eller drite meg ut. Det gjorde meg veldig usikker, men etter hver time med erfaring fikk jeg taket på det jeg står for og hvorfor jeg ble PT. Stolte på instinktene mine og den kunnskapen jeg har på ryggen av egen erfaring, og lærdom fra skolen. Jeg begynte å stole på meg selv, og da kom flere og flere gode tilbakemeldinger til at jeg fikk ristet av meg redselen.


 

I dag etter 6 uker, er jeg ikke i tvil om at dette er det jeg vil gjøre, og jobbe videre med dette faget, og yrket - samt utvikle meg til en bedre versjon av det som jeg har blitt til nå!

 

Min filosofi som PT er ganske enkle:

«Jeg tror på trenings som rehabilitering, med å fokusere på det som skal få kroppen til å fungere i sitt beste, og det kroppen er skapt for. Funksjonell trening, dynamisk stretching, og vedlikehold med trening er med på å styrke de daglige gjøremål, mestre evt utfordring, samt få en sterkere mentalitet. Det er mange måter å være strek på, og det er min jobb å minne deg på det, treningen gjør det bare mer artig»

 

Jeg fikk nylig kontakt med Tine @powerminipus som har tatt samme kamp som meg. Men hun har tatt det opp noen hakk videre. Hun bli Norges Mester og Over All vinner av Womans Physique NM16. Hun er et levende eksempel av flere der at kronisk bindevevssykdommer og trening går fint sammen. Hun har sine dager der det er tungt og tøft, samt en familie hun skal forsørge. Men klarer hun, og flere, tror jeg de som ikke har startet enda ikke kan komme med flere unnskyldninger. Se på God Morgen Norge uken som kommer,  der vil hun dukke opp.

 

 

Vi jobber med Rosa Sløyfeaksjonen i Sats Elixia - her er min kampanje for denne mnd med Mari Tenden, en av mine beste venninner på jobben!

 

Jeg trodde heller ikke at jeg skulle takle 100% jobb, lange dager og en så stor omstilling uten smerter og fatigue. Jeg har jo trent noe ved siden av selv også samt mine 8 gruppetimer i uken, noe som er med på å hjelpe meg i hverdagen. jobben gir meg mer enn den tar, selv om det har vært noen dager som tennene må bites sammen, men det har ikke vært vonde eller tøffe på den måten. Da har jeg sovet, og gitt meg selv tid, så på bena igjen. De glemmes fort også, og det gjør jo dagene og uken helhetlig god når man ser tilbake på det.

Jeg har fått mye hjelp av min nye PT kollega, venn og trenings hjelper Thomas Morris Olsen. Han begynte 3 uker før meg og lærer meg nye vinkler på styrketreningen som er ganske hard. Presser meg litt ekstra, og lar meg få overgå meg selv, spesielt de dagene som er mest krevende av sykdommen. Dette er med på å minne meg på hvor viktig den jobben vi gjør for å hjelpe andre - kjenne den direkte på kroppen selv.


 

Om du har spørsmål ang trening med SS eller med annen kronisk sykdom er det bare å sende en mail på: susann.carine.olsen@sats.elixia.no så skal jeg svare så raskt jeg kan.

 

Ha en god søndag, vakre mennesker.

3

Veldig bra skrevet!!! Jeg vet godt at man kan presse seg til å holde ut i mange dager, men for meg så trenger jeg noen dager på sofaen etter det. Jeg har heldigvis to hunder som gjør at jeg må gå minst fire lufteturer hver dag. Det gjør at jeg ikke kan legge meg helt ned. Jeg hadde kreft med knalltøff cellegiftbehandling som gjorde at jeg ble uføretrygdet. Etter det fikk jeg også SS. Prøver så godt jeg kan å vifte med armer og bein hver eneste dag i tillegg til at jeg prøver å huske at jeg må strekke litt ut. Ha en superfin søndagskveld :D

Bjørg: Tusen takk for at du deler, det er ikke lett- men det lille vi gjør hver dag er nok! At du har to hunder som hjelper deg hver dag er fantastisk! Har en katt som gjør det samme, han er riktig nok mer selvstendig - men trenger likevel stell! Nyt søndagen videre??

Inspirerende å lese!:)

Skriv en ny kommentar