Change for life

I dag sitter jeg i sengen å skriver, et steinkast fra St. Hanshaugen, og har ikke følt for å forlate den. Jeg har vel så og si følt at ryggen er limt fast, og øynene vil helst lukke seg før jeg får lagt meg ned på puten. Jeg ar brukt nesten en mnd på å skrive dette innlegget, og det ble til slutt et sammendrag av min dagbok siden staten av april. Det har ikke vært lett, og ga nesten opp på et tidspunkt for jeg var så lei. 


En morgen etter å sovet en hel natt igjennom på mange uker
 

Jeg har vært igjennom en forandring. Ikke for det bedre enda, men jeg kan nå se et lys igjennom tunnelen nå, og jeg vet jeg vil stå på solsiden når tiden er inne. Da har jeg mest sannsynelig mer balanse i livet med sykdom og med livet som inneholder så mye mer enn å frykte fremtiden, eller skyve på den.

Jeg ar vært borte fra å skrive for jeg har vært veldig syk uten å vite om det. Jeg har vel kanskje ignorert det på mange måter også, fordi jeg ikke helt har akseptert jeg har Sjøgrens. At jeg er syk og må innfinne meg i den situasjonene som har blitt utviklet her og nå, selv om det har vært meg nært hele livet.

Det andre som har plaget meg veldig er at jeg må kanskje innfinne meg at kjærlighet fra ett annet menneske; og stifte familie vil bli vanskelig siden jeg ikke har funnet min plass enda. Dette har jeg tygd veldig på i det siste. Det er veldig sårt, det er tøft og jeg er stadig lei meg pga disse tankene.  Jeg har vært konstant redd for de, og redd for min fremtid. Jeg er singel, og ser at andre raser av gåre med familie og barn, og er nå kjempe sår at jeg kanskje ikke får oppleve dette siden kroppen min ikke vil takle det. Der er et ømfintlig tema å snakke om, og ta opp. Men det er en del av tankene mine nå etter alt som har skjedd, og hjelper vel heller ikke på det å komme seg oppover.

Sjøgrens kan være veldig harmløs. Den er mer irriterende enn noe annet, og den virkelig ødelegger livskvaliteten. Mer og mindre i perioder. Det at den skulle eskalere så veldig, og at det satt meg ut på denne måten, har skremt meg veldig.

 

Historien om det å bli angrepet av seg selv: 

Siden mars har jeg kjent på at kroppen ikke har vært seg selv. Jeg vet jeg jobbet mye, og prøvde å få tiden til å gå opp. Nådde målet som Level2 PT, og hadde oppnådd alle delmål jeg hadde i sikte. Denne bølgen levde jeg på, og at jeg var der jeg skulle være, var en drøm i skyene - men for en pris. Det tok ikke lang tide etter, der kroppen min fikk en form for et "shock". Jeg merket en stor nummenheten i hele kroppen, små irritasjoner av infeksjoner som aldri gikk over eller gikk over til noe annet. Alt jeg elsket å gjøre, ble til at jeg ikke orket tanken av det, og ville vekk fra gruppetimene mine, ville ikke være med venner eller familie, og følte meg ganske nede. Jeg hadde ikke hatt matlyst på veldig lenge, vondt i nedre del av magen og kvalm konstant. 

 

En dag på jobb hadde jeg bare fått nok, og følte jeg meg "full", kjempe sliten og dro rett til legen. Legen som hadde vakt, hadde jeg aldri møtt før. Men han så rett igjennom meg, på en god måte. Han leste meg, så meg, og ville hjelpe meg. Etter å stilt masse spørsmål om journalen min det siste året ble jeg tvunget på en sykemelding for ti dager; med forbehold at jeg ikke fikk trene, jobbe eller noe som helst. Masse prøver ble også tatt. Jeg sov de neste dagene av skuffelse, smerte og redsel - ville bare forsvinne, og ikke klarte jeg å spise. En gå tur kostet meg mye og denne uken skjønte jeg hvor syk jeg hadde blitt.

 

Flere kilo gikk av, og en ny tur tilbake til legen. På dette tidspunktet hadde jeg hatt flere infeksjoner i underlivet, bekkenet var vondt og underlivet var sårt. Nye prøver ble tatt og de fant ut at jeg hadde hatt urinveisinfeksjon som hadde eskalert, og antibiotika ble satt på for en uke. De fant også at de røde blodcellene mine hadde vokst noe mer siden desember. Et tegn på at sykdommen eskalerte enda mer, enn sammenheng på hvorfor jeg hadde følt meg slik jeg hadde i bunn og grunn.

Jeg fikk gå tilbake til jobb med kun 5-6t i snitt hver dag. Jeg bestemmer jo tiden min selv, men fikk hjelp av leder på jobb, lege og fysio på en smart plan for uken. Den fungerte helt supert, og kjører samme plan enda. Men gruppetrening får jeg ikke prøve meg på før september.  

En liten seier med å få jobbe igjen, til disse jentene under. 

Det tok ikke lang tid før bekkenet ble bare verre og verre, og klarte ikke til slutt å gå eller gå på do. Rett ned på legevakten, etter 4t med venting ble det konstatert nok en infeksjon i bekken/underlivet - og voltarol i flytende form rett i gluteus muskelen. Jeg fikk gått på do og fikk sove. Det var OK i en periode til, og tilbake samme ulla, men nå med feber, kvalme og svimmelhet.

 Ny tur til legen. Da ble alt endelig sjekket ut. Det ble konstatert bekkenbunnsbetennelse, og  slimhinne betennelse i livmor. Sjøgrens har nå angrep det siste friske jeg hadde igjen i kroppen.  Det var en en enorm netur. Men for en lettelse etter så mange uker med smerter og finne ut av hva som har plaget meg så lenge. 

 

På jobb har jeg fått en enorm støtte, og flere kolleger jeg ikke har snakket så mye med, har vært gode i hverdagen på . Jeg får gjennomført jobben min med deres støtte i ryggen. De holder meg igjen, de hjelper meg med hva det måtte være, og de får meg til å le og tenke på andre ting som virkelig er det jeg trenger nå. Selv om jeg bare er der noen timer per dag, så føler jeg meg fortsatt nyttig, medvirkende og ikke minst begynner å finne meg selv igjen etter en slik periode, som virkelig har satt meg ut big time. 

Jeg har blitt satt på to antibiotika kurer for å rydde opp i alt, de er snart ferdig etter 14 dager,  og jeg får love å røre meg mer enn jeg kunne forrige uke etter oppfordring fra min kjære fysio. Men det er tung, og hardt  - det jeg klart før har jeg ikke sjans til nå, men det kalles rehabilitering for en grunn, og det får ta den tiden det tar. Bilde med min kjære venninne Helene som hadde dagens Zumba.  


 

Jeg har fått en veldig oppvåkning av dette. Jeg har blitt veldig tro mot min magefølelse når noe er galt, så har jeg kjempet for at jeg står på til jeg får rett hjelp. Jeg er evig takknemlig for at jeg har et nettverk av venner, familie, kolleger og ekspert hjelp for at jeg kan leve så normalt jeg kan med mine utfordringer. Og det beste jeg driver å lære meg nye rutiner for livet som gjør at jeg kan takle å oppnå mine mål, uten å bruke så mye energi.  

Jeg ser fremover etter en kjempe HICK-UP, men jeg vil alltid reise meg sterkere, selv om det er trått. Jeg er skjør, men kommer alltid mer psykisk og fysisk sterkere tilbake. 

0

Skriv en ny kommentar