Lov å være redd, viktig å satse

Livet har på mange måter snudd litt.  Det har vært en vei eller den andre, og har flere tilfeller nesten gitt opp. Jeg har nå brukt et helt år på å endre livet mitt. Det er mange ting jeg ser tilbake på, jeg fint skulle vært for uten. Mange valg jeg gjerne skulle tatt om igjen; skulle brukt mer tid på å kunne tenke meg om eller skulle ha turt og bedt om få flere råd før jeg tok endelig valg. Venne og familie har vært gode støttespillere, og har lært meg over tid til å faktisk lytte på hva de har og si. Med deres verdifulle erfaringer, tanker og meninger har jeg blitt sterkere til å kunne si takk, men nei takk ? dette er ikke noe for meg ? og kunne være stolt av dette.

Det som er mest vanskelig er å følge sine egne råd.

 

Jeg er et meget sta vesen, kanskje litt for mye av det god. Arvelig belastet. Men takket være denne staheten er jeg der jeg er i dag. Mine tanker og mine intensjoner, og drømmer har i dag gitt meg frihet og lykkes på mange måter. Er ikke helt i mål enda, men kommer jeg nok aldri til å være. Å det er helt greit. Det å være «gründer», handler om å se muligheter, utvikle, se fremover, samarbeide og lære. Men det har kostet en pris av tunge og harde valg, eliminering, samt tøffe, men gode samtaler.

Etter å ha tatt dette valget med å gå fra det jeg trodde var trygt med å være ansatt i ett system som spiste meg opp på alle mulig måter, førte det til noe annet ? jeg har kommet ut av klisset nett, slik jeg som person har nå fått lov å være mer kreativ, proaktiv, arbeidsom og kunne se fremover for første gang med et mål: MIN FREMTID som er basert på hvem jeg er og hva jeg står for.

Dette målet har gitt meg «guts» og tro på min egen utdannelse, og kunnskap til å dra det videre. Ved å tro på seg selv kommer videreutvikling i høy klasse, som igjen har gitt meg selvtillit og bevissthet på hva min behov er i hverdagen. Hva jeg kan kreve og forvente av meg selv, kunne gjennomføre og bygge videre for å nå nye høyder.

Sammen med Joakim Helgesen Pedersen har jeg dratt i strikken, og vi sammen har skap vårt eget selskap, og to nye arbeidsplasser; en til hver av oss for å hjelpe andre. Noe vi begge skulle ønske noen hadde gjort for oss når vi trengte det. Joakim har sine utfordringer ved hjerteoperert  - samt masse kunnskap om ernæring, lange fartstid i fotball og sette fysisk aktivitet i perspektiv. 

Min business partner og venn Joakim i

Parva Gradus AS «et steg av gange» mer info på www.parvagradus.no

For min del kan jeg nå knytte alle mine utdannelser inn i egen praksis, jeg kan videre legg på egen erfaring og samtaler jeg har fått med likesinnede med SS og andre kroniske tilstander som negativt og positivt har påvirker livet. Jeg har lagt til en coaching utdannelse for fatigue og smertelindring. Det rare er: alle mine arbeidsgivere som jeg har hatt på vei til nå, har fått meg så usynlig ?  «kronisk sykdom» ? de ser kun ulemper enn at det som er på innsiden.

Det er også mange som ikke har trodd at vi ikke skulle klare å få det til når vi turte å dele ideen vår høyt. Vi aldri skulle klare å bygge opp et firma pga min sykdom, vår korte erfaring, eller bransjen som er så hard. «Bullshit» Den forbannede janteloven har blitt spredd over det hele. Sjalusi og manko på tro, og guts er det som stopper ett menneske til å utføre sine drømmer. Ett fett hva; ved å ikke klare å være glad på andres vegne, kaste fordommer, og ikke merke seg å være stolt for hva andre kan utføre, glir glatt over til et nag, og stopper seg selv mer enn å tråkke ned andre, som kanskje var målet.

 Jeg aldri følt meg sterkere, mer til stede, og mer synlig for meg selv som jeg gjør i dag.

 

Det å være kronisk syk kan føles som en dødsdom. Det var en hard beskjed å få, og jeg kastet mye nag rundt meg og klaget på store bagateller. Mye frustrasjon som bygger seg opp og en sorgprosess som starter om og om igjen. Like ofte i dag som da jeg fikk (syk)dommen for 8 år siden, men det er ikke så vondt og går fortere over ? det er kanskje andre ting som trigger det nå, og minner meg på at jeg har av og til denne skyggen bak meg hele tiden.  Det er vel lov å si at jeg fortsatt redd for hva dagen og fremtiden skal bringe. Selv om jeg er symptomfri, og ikke kjenner SS så tydelig. Frykten er jo der. Den jakter litt og forstyrret i noen drypp.

 

Til ettertanke:

Tanken på at livet mitt skulle snu på hode ved å få en diagnose, var utenkelig. Det gjorde meg sykere enn jeg trodde. Før dette kom på bordet lå det alt mange forventningen fra omverden på hvordan livet mitt skulle se ut om 1 år, 3 år og 5 år. Det skulle ta halve livet mitt med smerte, tårer, neste gi opp, krangling med systemet, familien, og meg selv. Hadde det ikke vært for den kampen, ville det aldri gitt den meg selv denne mulighet og turt å satse så stort. All ære til Sjøgrens Syndrom, er et «fabelaktig» helsesystem. Det å endelig kunne følge en 10 år lang drøm om å skape mitt eget, min baby, min familie og hjelpe andre var mot alle odds, trodde jeg ikke på denne tiden i fjor. Det er et press der selvfølgelig, men jeg må stole på at på hardt stykke arbeid vil få det til bli lettere.

 

?By killing my darlings, nothing can hurt me without my permission?  

Mitt motto havnet på ryggen i mars - en ny periode ble startet med blekk

0

Skriv en ny kommentar