Ikke hør på den negative Psyken

God formiddag fra en grubler:

Det er temaer vi ikke snakker så mye om. Psyken vår holder vi tett til brystet, vi er for stolte til å dele, og skal på liv og død klare oss selv. Jeg har sett i det siste og hele veien egentlig hvor viktig psyken er for å kunne fungere godt i hverdagen.

I det siste har jeg gått runt å tenkt på dette, og ser også hvordan det påvirker omgivelsen mine, men også de rundt meg:

 

Jeg har sett tendenser på dette på sosiale medier, og jeg har lagt  merke til dette på meg selv.  Jeg kjenner flere som ikke nødvendigvis er berørt av SS at psyken vår har mye med hvordan vi behandler oss selv på godt og vondt. Så fort vi legger merke til en utfordring som kanskje ikke er helt ventet - reagerer vi med sinne, som er en form for redsel, og setter oss mer på bakbeina enn å utfordre situasjonen slik den kommer.

Jeg selv blir lett berørt, og overanalyserer når jeg innser at jeg er redd. Dette tror jeg flere kvinner er enige med meg om er et reelt fenomen. Da blir jeg veldig redd - og redd for alt som jeg ikke var redd for fra før av. Jeg rett og slett skremmer meg selv. Det eneste som hjelper er å få det ut av systemet. Verbalt og fysisk i form av trening. Spesielt nå som jeg har innsett at det er flere ting jeg kanskje nå eller på sikt snart må slutte med i hverdagen. Det er en nedtur!

 

I tema heftet "Sjøgrens Syndrom" står det:

"Angst og depresjoner er vanlig forekommende i forbindelse med Sjøgrems Syndrom. Kroniske plager og sykdommer er ofte forbundet med depresjoner. Årsakene til dette er ikke godt kjent. Depresjoner og angst kan forårsakes av den nedsatte kroppsfunksjonen ved sykdommen, men det er også mulig at ulike betennelsesstoffer og ubalanser i hormonproduksjonen kan bidra til disse plagene. Et vanlig utslag av depresjoner er at man isolerer seg og blir hjemme i stedet for å søke kontakt. Slik depresjon er ofte skjulte. De fleste kamuflerer plagene, og gir inntryk av å akseptere sin situasjon. Mange har i en slik situasjon behov for å åpne seg overfor personer som står nær. Det kan være viktig og nødvendig  å oppsøke psykolog for å få hjelp"

 

På Facebook-gruppen "Sjøgrens Syndrom" er vi en gjeng medlemmer av damer. Vi leser mer om negative historier, enn de positive historiene. Jeg forstår at vi alle må ha et utløp, men jeg tror samtidig at det viktig å dele hvordan vi klarer å komme oss igjennom også de tunge dagene. Ikke bare på nett, og i en felles gruppe., men også de der hjemme. Når vi skriver noe godt, ser vi også en fremgang i oss selv, og mestring i det vi faktisk gjør.  Vi må også tenke på at de som leser kanskje har det verre en oss selv, og vi skal få de til å se at det er mulig å ha en god dag, selv om den startet noe dårlig.

Der er det også noen som forteller på denne gruppen at de synes det er vanskelig å få hjelp av han/henne de bor med. De mener de ikke får medfølelse og forståelse i sykdomssituasjonen. Siden de er sykemeldt og er hjemme, så forventes det gjerne at de skal fikse alt hjemme. Dette kan gi en negativ psyke. Jeg skal si jeg støtter begge parter i denne type sak.

En gang for alle til familie og arbeidsgivere: Sykmelding (uansett %) er ikke det samme hjemmeværende - det er en grunn til at de som er sykemeldte får være hjemme. Rett og slett for å hvile og få hjelp til å komme seg.

Men til den som er syk; Hvor mye fakta, oppdatering og forklaring gir du til de rund deg? Er de med til legen og seminarer for å få innblikk og informasjon om SS? Lar du de få støtte deg, og forstå deg? Det er ikke hva som kommer ut i en dialog som er poenget, men hvordan du uttrykker deg, og forbereder de rundt deg. Prøv å sett deg i deres situasjon som pårørende - for du er pårørende for dem også. Dette er dr. Fjærstads ord fra mestringsseminaret fra i høst. 

 

Jeg har veldig kjent på at jeg føler at jeg kan være en byrde for min kjære. Min familie. For venner, og jobben. Nettopp fordi de godt vet at jeg er rammet av SS, og spesielt når jeg forteller om når dagen er dårlig. Jeg kunne ha snudd dettte, og heller dele de bra dagene.





Jeg har lenge vært nesten symptomfri. Det kan jeg dele - i over 3 uker - etter at jeg begynte i fysio. Jeg har vært kjemikaliefri (uten resepter) i over 10 uker, og trent ca 2 dager i uken i de siste  5 ukene, og pga det har jeg hatt flere gode dager enn dårlige når jeg ser tilbake på tiden før dette. Har jeg smerter på morningen, kommer jeg i gang og en time senere er jeg der jeg skal være. Trøttheten har avtatt betraktelig, og jeg kan holde ut en hel dag uten store bemerkninger.

Hvorfor deler jeg ikke de dagene litt mer høylytt?

 

 

Det å ha SS er ikke verdens undergang, og min samboer sier det veldig fint -

"Det er ganske mange som er der ute som har det langt verre enn deg, de har heller ikke muligheter å gjøre noe med den situasjonen de er i  - men det har du!!"

"Du må starte i hodet, gi beskjed til kroppen på hva du ønsker - og så gjør du det du klarer med et skritt av gangen" 

(på dette tidspunktet har jeg mest sannsynlig gått på veggen for et lite øyeblikk, og tårene spretter)

Han ser på meg som en sterk jente, med bein i nesa og vilje til å gjøre det jeg har lyst til. Han ser meg også når jeg ikke har det så bra, og gir meg da rom for å lege meg selv, og han er der rett ved siden av meg. Han har aldri syntes synd på meg, og det er jeg evig glad for - for da blir jeg bare verre. Har får meg bare raskt på beina ved å gi meg perspektiv på ting og gode ord. Jeg tror dette er tilfelle fordi han kjenner meg så godt, vet hva jeg står for og ønsker. Jeg tror også dette er tilfelle fordi jeg kanksje ikke klager så mye og ikke høylytt deler mine problemer, og kjemper på i stilhet. Dette ser han - men på sikt er det heller ikke bra.

 

Men jeg har mye på innsiden jeg ikke deler, bare skriver om det, så kommer i tåreform ut enn i virkelig ord. Enten for mamma eller han. Så det er kanskje noe jeg burde bli flinkere til - slik at jeg slipper å gråte, da har det kanskje gått noe for langt?

Denne boken har ligget å sett på meg en stund - de ser at den hjelper tankene til  å bli sunne handlinger - Skal gi den et forsøk. Dag for dag.

 

Psyken og kroppen går hånd i hånd sier fysioterapeuten min- Fungerer du ikke i hodet, vil ikke kroppen din heller!

Det er noe å tenke på - det er et godt sted å starte med egne vaner uansett med Mr. Sjøgrens i ryggraden eller ikke!

Mann mot Mr. Sjøgrens

God Morgen


For en god stund siden ble jeg kontaktet av en ung mann. Først ble jeg ganske så glad for over at jeg fikk en så god respons på bloggen min. Det er ikke så ofte jeg får personlig respons, men når jeg så det var fra det motsatte skjønn- måtte jeg se en gang til hva som sto - Så jeg rett?

 

"Du er ikke alene, Sue, jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver"

 

Jeg ble så overrasket, nysgjerrig, og ville bli bedre kjent med denne unge karen som har sammen sykdom som meg. Jeg ville lære om hvordan han som mann, ung i arbeidslivet og hans historie om å få en diagnose. Jeg har til nå bare hørt om damer, deres laaaange historier og deres liv i dag, men ikke slik som denne.

 

Han lot meg skrive om han i bloggen min for at han vil se om det var flere menn der ute som kunne respondere og kjenne seg igjen. Rett og slett høre deres historie om hverdagen og diagnose setting. Jeg ser en sterk person som har kjempet for å få en diagnose,  I dag kjemper han likt som meg med å få en annen jobb, der han kan fungere så normalt som mulig med arbeids oppgavene, men også tilrettelegging der sykdommen kan få roe seg ned, og ikke påvirke livet etter en arbeidsdag.

 

Dette er Øyvinds historie.

 

 

Han er 28 år, og fra Stavanger. Øyvind Wulvig. Han har bodd i Bergen, men er nå blitt en Osloborger.

Vi må tre år tilbake i tid da han bodde i Berge. Han kom hjem fra jobb etter en hektisk dag. Han hadde satt seg ned I sofaen etter middag for å finne roen og titte på TV. Han kjente plutselig en type "murrende" smerte i knærne. Tankene hans gikk rett til at han hadde kanskje tatt litt av med jobbingen denne dagen, og at det mest sannsynelig ville gå over dagen der på. Øyvinds yrke er ventilasjonsmontør, og er høyt og lavt i sitt arbeid.

 

 

Men smerten gikk ikke bort dagen etter. Etter hvert som dagene gikk, ville heller ikke smerten avta. Han oppsøkte legen etter over 1 mnd med klaging, ynking, og der av alle egenmeldingene var brukt opp på jobben. Han ble videre henvist til en røngtenklinikk for å ta bilder av knær og albuer som da var mest plaget på dette tidspunktet. Bilden var fine, og ingen unormale tegn på at noe annet enn det han kjente.

 

Tankene til Øyvind begynte å svirre: "Har jeg blitt en hypokonder?"


 

Smerten eskalerte mer og mer, og nå hadde symptomene begynt å virre rundt i kroppen. Nå var det ikke bare knær og albuer som var panget. Nok en tur til legen måtte til. Han forklarer de samme symptomene nok en gang, samt forverringen. Legens mistanker denne gangen at det var SS som var på farten.

"Noe som er mest vanlig hos kvinner enn hos menn" forklarer legen

 

Legen henviste han videre til Haukeland Sykehus, der han måtte igjennom de generelle SS testene. 



Tåreprøvene viste til at produksjonen av tåreveske var laber, han ble videresendt til en ny avd. på sykehuset for å ta vevsprøve av underleppen. Så raskt gikk det ikke, disse prøvene var det ventetid på. Etter 6 lange måneder med venting ble prøvene omsider tatt, og kunne påvise betente kjertler.


En frustrert Øyvind forteller:

"Etter en helhetsvurdering av alle prøver kom dem fram til at jeg ikke kunne på det tidspunktet få en diagnose. Spesialistene brukte en poengtabell som viste seg at jeg ikke scoret høyt nok på prøvene for å stille en diagnosen på papiret"

 

 Reaksjonen til Øyvind gikk over til å bli forbannet. Legen og spesialistene mente han hadde Sjøgrens Syndrom etter det testene kunne påvise, men sykdommen var ikke utviklet nok til å sette en fast diagnose på papiret.

 

"Jævla helsevesenet" tenker den unge mannen i en kjempe frustrasjon for å få en closer til å sette i gang et liv der han kan få hjelp, og aksept på hva som skjer på innsiden av kroppen.

"Det som er det verste er at jeg vet at det er SS som er til stede, men siden det ikke står svart på hvitt får jeg heller ikke de samme rettigheten, og kravene som de som har diagnosen"  

 

På dette tidspunktet har sykdommen eskalert siden de såre knærne kom frem, og begynt å prege store deler av hverdagen til Øyvind. Dette plager han veldig.

"Hvorfor skal jeg bli behandlet annerledes?"

 

"Min hverdag er preget av veldig mye smerter i ledd og en EKSTREM trøtthet? Jeg kan sove i 16-17 timer uten problemer, og sovner ofte på kveldene i ukedagene. Nå har det gått så langt at jeg på fredager må sove 2-3 timer, slik at jeg og min samboer kan ha en koselig og kjekk helg uten jeg sovner klokka 22 på kvelden. Ellers er jeg plaget av munntørrhet og tørre øyne".


Han er også bekymret over hva symptomene kan gjøre med kroppen hans på sikt, og bemerker at munntørrheten kan gå utover tenner ettersom han ikke produserer like mye spytt som en person som ikke har sjøgrens.

   


Han forteller med et smil mellom linjene I mailen: 

"Jeg prøver å holde humøret oppe. Gode dager veksler med dårlige. Jeg vurderer også å skifte yrke, ettersom jeg jobber som Ventilasjonsmontør i byggebransjen. Grunnen til jeg vill skifte yrke; er at jeg sliter meg såpass ut fysisk i hverdagen at når jeg kommer hjem fra jobb er jeg helt utmattet! Jeg har null energi, er lat, gidder ingenting. Vil bare sitte i sofaen å slappe av. Hva slags liv er det?"




 

Dette er min historie om min hverdag.

 

Hilsen Øyvind :)

 

En hilsen til Øyvind fra Sue: Takk:-) 

Øyvind du er ikke alene. Både helsenorge og Nav står i veien for mange unge kronikere. Det jeg tenker med denne historien er at det flere unge menn, og kvinner som har vært, eller er i samme situasjon. Disse historiene må komme frem i lyset. Vi må bli sett uansett hvor vanskelig det er å fortelle. Vi har krav på å få hjelp på flere arenaer når diagnosen er satt. Så det er det vi må kjempe om, og aldri gi opp når vi vet noe ikke er på stell i kroppen vår.

 

Vi har krav på et liv som er like godt og trygt som de som er frisker. Uten helsebekymringer.

 

Men "hey" vi er da friske i sinnet, og det må vi ikke glemme.

 

Takk Øyvind, for at du ønsket å dele din historie med meg, og de som leser bloggen. Du gir også håp og mulighet til andre å gjøre det samme som deg. Ikke minst for gutta som er i sonen for Mr. Sjøgrens. Vi ønsker nå flere som vil dele sin historie om egen kamp om å få SS påvist ung alder.

 

Hilsen Sue!

Lettelse og fremgang - For nå!!

Hallo,

I dag føler jeg at jeg har klart å gå 10 skritt fremover siden jeg snakket med NAV på telefone forrige uke. Jeg skal innrømme at jeg har nå fått noen kilo vekk fra min skuldre, og kunne smile litt igjen. Herlig.

I dag hadde jeg legetime - ikke for å ta pøver og den slags (helt fantastisk), men for lage en plan for hvordan jeg kan lade opp energien min i hverdagen. Det ble gitt råd og ønske av fysioterapeut om at jeg burde få nok hvile, fysio-behandling, trening, sosial omgang - og like vel ha overskudd selv om jeg også skal kunne jobbe. For å få til dette ble det anbefalt å trappe ned i jobb mengden over en periode, for å fullføre det andre.

Fysio og lege er samstemt at dette er det beste for meg nå, og de er også enig om tre ting:

Det første tingen de er enige om er at jeg skal kunne få tilbake livet, og lade opp det lille batteriet som sitter i Olsen, og selvfølgelig få det trimmet opp energinivået på sikt for å forebygge helsen. Mr.Sjøgren kommer til å eskalere uasnett i fremtiden, men jo mer jeg jobber aktiv med forebygging med sunne vaner, mental helse og fysiken uten så mye medikamenter i blode, vil denne prosessen komme til å ta lengere på sikt. Enn om jeg ikke hadde gjort noe i det helet tatt, og bare gått på resepter.

Nå i denne perioden kommer han til å trekke seg litt i skyggeland, og forhåpentligvis bli der med noen titt innemellom, fremfor å være veldig aktiv i bølger hele tiden.

For å klare dette fikk jeg i dag en sykmelding på 50% for en måned for å kunne sette i gang denne såkalte "rehabiliteringen" og få en god plan imlpemetert inn i hverdagen. Jeg har mange hjemmelekser jeg skal nå forholde meg til. Bare små ting fra både legen og fysio. Etter en månde med hvile, trening, fysioterapi, testing av mat, frisk luft og mentale prosesser - skal vi se hvordan kroppen har det. Jobben har også hvert veldig møtekommende med å lage en plan da fysio kom inn med forslag om dette med delvis sykmelding kunne være lurt. 

Senere i dag skal jeg sammen med min leder, med papirer fra legen, lage en plan for de neste ukene. Uke for uke, dag for dag, og oppgave for oppgave. Jeg elsker å planlegge, og ser nå veldig frem til å kunne sammarbeide om en bedre tid i butikken. Det er jobben min og jeg må gjøre det beste med det jeg kan forholde meg til.

Det andre legen og fyioen var enige om var min instilling til å delta i mitt eget liv og egen helse. Jeg er bevist på mine svakheter til detalj, men jeg vet godt også hva jeg vil med mitt eget liv. Jeg ønsker å få min egen familie, og plei den. Jeg ønsker å ha en jobb som er i harmoni med det som er på innsiden, og kunne delta aktivt i det som skjer rundt meg. Jeg er mentalt og fysisk overaktiv, og det må kanskje roes ned med tiden. Men enn så lenge jeg er i stand til denneaktiviteten, skal jeg søren meg jobbe for det jeg ønsker. Dette mener begge er en god innstilling. Det er mange som setter seg ned på stumpen og gir opp. Men livet går opp og ned, så da er det bare å sørge for at nedturene ikke blir så dype og varer så lenge.

Den treje tingen de var veldig samsetme om,  og var skuffet over var NAVs reaksjon og behandling (det jeg skrev i forrige innlegg). Legen tok saken i henden øyeblikkelig å skrev en logg på dette. Fysio gjorde det samme. De kommer nå til å jobbe for at jeg skal få hjelp, og jeg skal jobbe for at unge kronikere skal få forebyggende hjelp via NAV. Dette er på agendaen deres en gang for alle, og klage for den som ønsker hjelp og ikke får det.

Så takk for at jeg får være så sta.

Takk de som har lært  å tenker flere ruter til å oppnå det jeg ønsker, tilfelle nederlag.

Takk for all støtte fra de nærmeste som gir meg innput og får meg positiv, og rom til å være meg selv (for den jeg er).

HA EN STRÅLENDE DAG.

På tryne av NAV

God Aften//

Dette innlegget måtte jeg vente lenge med å skrive fordi jeg var så sår og sint etter denne ene telefonsamtalen. Jeg har nå lært at jeg ikke skalr espondere  eller reagere før jeg har kommet meg tilbake til sunn fornuft, eller kun agere med stillhet. Med mindre jeg har alt klart til å gripe inn der og da. Det hadde jeg i selve samtalen, men å fortelle om det etter på, måtte jeg puste tungt noen ganger.

Den siste uken har det stått på mye på alle arenaer, Fatiguen har ligget over som et tungt teppe. Hver natt har jeg ca. sovet i snitt 4 time, og det sier seg selv at energien, og det positive humøret mitt skvises ute på sikt, før det skjer en hel om vending fra Olsens sin side. Derfor må jeg være ops på hva jeg skriver.

 

Denne uke var føsrt en super opptur før, jeg fikk en skikkelig blåveis på øyet (verbalt), og ble så satt ut at jeg måtte tenke meg om flere ganger, og roe ned sinnet før jeg kunne skrive om mitt første møte med en av #nav sine konsulenter.  

Jeg har hørt mye #dritt om nav, men så har jeg hatt kontakt med noen på veien som virket relativt oppegående før jeg fikk komme til saksbehandlere. Jeg hadde også fått så mye positive tanker via min fastlege om at de skulle hjelpe meg, siden det var flere i samme situasjon som hadde fått tilsvarende hjelp som hun ønsket for meg. Men her viste det seg at det var miksede kommunikasjoner, og feilinformasjoen ett eller annet sted på veien. Jeg fikk støyten, og aldri blitt så såret av et vesen som dette. 

Forventningene var nok skyhøye, men det skal nå sies at fra og med i dag av ble dette en hjertesak, en politisk sak og en kjepesak for unge kronikere som er i samme båt som meg. 

Jeg har ventet side slutten av desember 2014 på en telefon fra Nav og, få utnevnt en konsulent som kunne se på saken min. 

Kort fortalt er situasjoen slik at jeg sliter enormt med #fatigue, og der av er min jobbsituasjon i butikk veldig vanskelig i perioder. Jeg skrev i bloggen at jeg startet å trene noen uker tilbake, men har fort sett at jeg klarer ikke trene slik jeg ønske på samme dag som jeg jobber en full vakt. Det vil også si at andre oppgaver er periodisk vanskelig å fullføre når energien blir tappet ut etter en normal arbeidsdag. Jeg har også byttet ut medikamenter med fysio som er meget positiv, men dette krever også at jeg enten må på jobb eller få denne timen for å klare meg de neset dagen med å holde på energien og klarer å være våken en hel dag. 

Så her har vi det gående. Kroppen bestemmer mer over min dag, enn det jeg selv gjør - og det å gå videre eller søke andre jobber som kanskje einer seg bedre for meg er ikke så lett. Her mente både legen og fysioterapauten at  Nav kunne bidra med sine kontakter på arbeidsfrontne der jeg kunne bruke mer av min utdannelse slik at det var som forebyggende arbeid til jeg kunne finne noe annet selv om det ble nødvendig. Kun en hjelpende hånd forå slippe å bli sykmeldt så ofte, og komme ut av ringen jeg var i. Dette var ikke tilfelle nei.



Onsdag fikk jeg en telefon fra en utnevnt dame av en konsulent. Hun hadde en tone i stemme fra første stund som virket som hun hadde alt lagt veto og gitt min dom, og utfallet før jeg hadde presentert meg. Hun ga meg ett inntrykk gjennom hele samtalen at jeg var lat, snylter, for frisk og for ung til å be om hjelp side jeg verken var sykmeldt på dette tidspunktet eller gikk på medikamenter som var av betydning. Jeg var i jobbx 2,  trente, hadde for høy utdannelse til å kunne skaffe en ny jobb selv, og jeg skunne bare fortsette med vidre utdannelse på egen kappe om det alt hadde var for lite for meg. Luksus situasjonsom jeg var i, mente hun. 

Dette i en veldig belærende tone. Den verste menneksetypen jeg kan snakke med. Da jeg forklarte mer om min situasjon at fra neste uke starter jeg en ny rehabilitereings periode der jeg skal ned med 50% sykmelding for å kunne hvile, trene og gå til fysio, samt kombnere dette med en god jobbplan og aktivitets plan fra arb.giver, begynte hun å høre litt etter. Jeg fortalte at de siste ukene hadde jeg selv fått mye til med dagens situasjon, men på sikte er ikke dette opptimalt nok etter legens ønske for min fremtid og helse. Dette vil bli min hverdag - noe jeg ikke er interisert i. Dette mente hun var en alt for stor drøm å be om fra NAV, og at det var viktigere klienter som hun måtte sette foran her før meg. Jeg var jo tross alt i jobb,  og det skulle jeg være fornøyd med. 

Da kom tårene mine, jeg ble skå skuffet - min respons ble slik - uten at hun kunne komme med innspill:

"Så du mener at jeg som er så ung, med en krevende sykdom skal jobbe til jeg er så sliten at jeg ikke klarer mer, risikre at jeg ikke får min egen familie, og blir ufør  før jeg fyller 55. Du mener at jeg ikke får rett till å velg når pensjonere meg etter en normal karriere, eller ha et sosialt og innholdrikt liv fordi forbyggingsarbeid for unge kronikere ikke eksisterer i Navs systemer. Så du mener at de som NAVER i Norge - som ikke har noe problemer med helsen, men bare bortsjemte med å ikke komme seg opp om morningen er mer verdt brye, enn de som ønsker å være i jobb og ikke belaste sin arbeidsgiver eller samfunnet pga sin sydom.  Dette er uhørt. Min lege mente kanskje ikke at jeg skulle bli omskolert på den måten du tolket det, men hun mente at dere kunne bidre som en hjelpende hånd med deres kontakter for at jeg kan få et verdig liv tilbake nå og for fremtiden. Et møte er det snakk om, og kanskje noen telefoner, så slipper jeg å bli så mye sykmeldt i fremtiden. Det må da være en vinn-vinn for alle parter. Men det er vist feil å be om hjelp i en velferdsstat som Norge, eller være ung med vilje på tross av at jeg er født ufrivillig med SS i systemet. Jeg er verken lat eller dum. Jeg har latt være å be om hjelp fordi jeg ikke vil være en belast, men jeg klarer ikke holde hodet over vann lengere - og må krype til korset. Jeg er bekymret hver dag på hvordan morgendagen skal bli. og du hadde alt bestemt deg at du ikke kunne hjelpe"

Hun ble stille lenge: " når du sier det på den måten forstår jeg at systemet har sviktet deg, men reglene er som de er, og jeg kan ikke gjøe annet enn å gi deg noen råd - før vi kan se på saken en gang til"

RÅD:

1. Du burde bli sykmeldt fra 6-18 mnd før vi kan se på arbeidsituasjonen din og kan kanskje hjelpe deg da.

(Sue: det er jo veldig heldig ovenfor en ny arbeidsgiver å være så mye sykmeldt, når jeg søker ny jobb og kunne å vært i jobb i perioden - jeg blir nok ansatt)

2. Du kan be legen og fysio mase og mase med kreterier og med helsemesiige påstander, og at du er i en rehabiliteringsprosess der sykmelding er til stede under tiden - kanskje, bare kanskje da vurderer vi å se på saken din på nytt når hovedtiden er over om 6 uker.

3. Bare gå på jobb, ikke gjør noe annet uten om jobben enn å søke jobber i ManPower ol (det er ikke vi, skjønner du), og det blir din hverdag fremover til du får en annen jobb.

4. Du kan også si opp, og melde deg som jobbsøkende - men det er ikke så lurt, men da er du i systemet vårt.

Lykke til, hilsen Nav

 

 

For å ha dette helt klart for NAV og verden. Jeg er ikke en trygdesnylter. Jeg er en aktiv jente som bare er litt uheldig. Jeg tar i mot hjelp når jeg blir tilbudt, eller blir tipset om hvor jeg kan gå. Jeg ønsker å være 100% på jobb, ha muligheten til yte, muliget å trene og være soial med et godt forebyggende opplegg bak meg. Da er jeg meg selv, og veldig tilgjenglig.

Jeg er lei meg på andres veine som har opplevd det samme. 

Dette må vi tydeligvis jobbe for.