Jobb er ikke alt, Olsen.

I dag kommer dagens innlegg fra Espresso House fra Continental. Jeg måtte ut å gå i dag for å kunne tenke og skrive. Har jobbet hjemme med å rydde i boden og alt jeg eier, for å begynne forberedelsen med flytting. Det er en ny epoke bare det. Hvor mange ganger har jeg ikke flyttet siden jeg kom til Oslo by. Nå skal trioen flytte en etg. opp i samme oppgang vi lat bor i- Så det er ikke voldsomt. Men det er en jobb som skal gjøres da. Siden jeg jobber tre lørdager på rad - må jeg bruke fritiden min må sånne ting. Søndagene. Det var så fint ute i dag, og håpet på å komme ut før, men jeg er så treg i meg selv at oppgavene jeg hadde satt meg tok så lang tid. Et resultat av en heftig uke, og ukene før.

 


Hilsen fra EH Continental
 

Søndagen i dag har er den eneste fridagen jeg har hatt denne uken, før morgendagen starter på møllen med 25 løpe glade tilhengere jeg skal trene kl 6:30, og da er vi i siste uken med ekstrem hardkjør. Alt etter egen bok, men som det har kostet meg.

 

Denne uken har dagene gått i hverandre med 12timer som snitt tid. Det kommer alltid opp noe, eller noe som skal fikses. Jeg elsker det jeg gjør, men alle har sett hva som har foregått. Jeg har nektet, men de har sagt til meg at jeg må passe på at jeg ikke går på en smell. Jeg har ikke gått på en smell, og jeg vet fra neste uke at det blir bedre. Det har jeg visst hele tiden. Da har jeg oppnådd det jeg skal, og jeg har forberedt de kommende ukene til å være snillere med meg. Men like vel føler jeg meg ganske BLUE like vel, av mange grunner også.

Siden årsskiftet har jobbet på denne måten, var det bare snakk om tid på hvordan dette skulle gå. Kroppen min har klart det meste, og taklet utordringene på rad og rekke, men når været endrer seg har jeg ikke sjans. Ikke en tanke en gang, og den da med all anstrengelse i kroppen fra før av - tape jeg rått denne uken. Jeg føler jeg er i overgangsalderen, eller at jeg skal får influensa - big time. og et enormt sug på mat og sukker.

Jeg er som regel ganske så "overlempet" med pågangsmot i bloggene mine, men jeg skal innrømme at denne uken har vært tungt. En ting er når leddene hovner opp så mye at jeg ikke klarer å holde kaffekoppen om morgningen, jeg ikke klarer å holde notatene mine skikkelig, eller løfte vektene til kunden på slutten av dagen. Dette var jeg redd for skulle komme til å skje - men smerten er så liten del av dagene mine ellers, kun fatiguen som er der. Så kommer det en uventet twist av elementer jeg ikke forutså eller styre, og skitten kommer igjennom om jeg vil eller ikke.

Når sånne uker kommer er jeg mer følelsesladet enn vanlig. Enten så har ignorert de dårlige øyeblikkene over tid, sånn at alt samler seg til slutten av en periode, eller så er jeg bare mer sår når de ukene kommer. Jeg blir mest lei meg, eller sint fordi frustrasjonen over at kroppen er så enorm. Jeg er så vant med at den er med meg, og jeg har hatt enorm fremgang på øvelser jeg ikke trodde jeg ville klare lengre. Trivselen i jobben, og at dagene er så bra formet. Jeg har taklet lange dager, mer en før, men når det kommer til stykket så er det bare jobb, trening, mat og søvn som går i en evig loop om dagen. Det er ganske trist faktisk, og er ikke så sikker på om jeg er helt enig om at jeg ønsker dette så mye lengere.

 

Jeg merker at jeg mister tiden, og glemmer at det er viktigere ting i livet enn jobb. Merker det er et savn etter det som betyr noe, og det skyver jeg bare mer og mer unna - det er nok nå. Venner og familie, de vet jeg jobber for et mål, flere viktige delmål, og de ønsker ikke å være i veien. Jeg tar det helt for gitt at de er der, men jeg må lære meg å hode kontakten fra min side også, og må begynne å ta meg sammen for å orke alt sammen. Klarer ikke balansere. I helgen har jeg merket veldig på det. Der av begynt å justere de neste ukene mine i praksis, flytte på kunder for å få mer fornuftige dager, slik at jeg får plass til mine kjære i mellom slagene. Det er snakk om å dele et måltid etter jobb, eller en kaffe i lunsjen. Den gode klemmen er så viktig den.

Det å være syk og ha en sykdom som krever sitt, skal jeg ikke klage på den er der, det er en del av meg. Jobben er jeg avhengig av, men det jeg ikke er så flink til er å få en balanse i livet jeg kan leve lykkelig, og der har jeg mye å jobbe med tenker jeg. Det er en av de tingene jeg ikke setter nok tid til å lære, eller gjøre noe med. Så det blir noe å se på nå når jeg skal legge opp det neste kvartalet etter at det store målet er nådd.

Jeg har oppnådd veldig mye, det har kostet meg mye, selv om jeg har gledet meg over det jeg har jobbet for, og har jeg blitt kritisert. Det kar kommer bekymrende ord. Kolleger er redd for meg, for de ønsker meg vel - og det har jeg vel ignorert på et vis siden målet er så nært. Det er så nært. Det er mulig og det er veldig i sikte.

Om få uker har jeg jobbet meg opp til å komme på Nivå 2 som PT- 300t jobbet med faste kunder. Jeg har fått den erfaringen som kreves for å komme dit. Jeg har lovet meg selv at jeg skal ta det litt penere etter det målet er på papiret. Gruppetimer skal også trappes ned, slik at jeg kan gjøre mer av det jeg ønsker. Danse, bruke tid på meg selv og pleie meg selv med trening som er den største grunnen til at jeg er der jeg er og gjør det jeg gjør.



 

To god ting jeg har orket i dag: er at jeg har klart å bake Fastelavnensboller, en av de beste tingen jeg kan gjøre (bake), og jeg har kommet meg ut selv om jeg tvilte veldig på om jeg skulle. Det er to gode følelser.

Neste uke er det dansen som skal komme i fokus igjen, siden jeg måtte hvile pga leddene - så jeg har masse moro å glede meg til.

Til neste søndag, ha en nydelig uke og måtte alt godt skje.

Perspektiver etter løft på 100 kilo (Deathlift)

Denne lørdagen sitter jeg på Espresso House i Waldemar Thranes gate å skriver. En av avdelingene til min gamle jobb. Selv om jeg ikke jobber her, elsker jeg fortsatt maten, kaffen og atmosfæren når jeg skriver. Nå som jeg begynne å få dreisen på jobben, og fri i helgene etter en lang og heftig oppstart, kan jeg nå nyte tiden med å blogge igjen. Nå er jeg klar og jeg føler at det er på tide. Det er så mye som kommer nå jeg vil dele fremover. Jeg er en tenker, og liker å dele.


I dag, St.Haugen Oslo.

Jeg vet jeg ikke har skrevet på en stund, og det er en grunn til det. Jeg har måtte i en periode gå langt inn i meg selv for å få perspektiv på en del enkelte ting, og i den prosessen ønsket jeg å være alene.

Fra oktober til nå har jeg gjort noen fantastiske kule ting som har gjort at jeg måtte fokusere, og det på et veldig høyt nivå. Jeg måtte også finne min plass på jobben, min plass som singel - meg selv, og komme i gang med treningen. Det å eliminere det som skapte uro, var ikke lett, og måtte la tanker og følelser få plassere seg i toppen for å kunne gå videre i livet. Det har jeg hatt veldig godt av.

 

Siden jeg fikk diagnosen for 7 år siden har midten av november til midten av januar,. vært som en liten grå sten i skoen. Så lenge jeg har vært arbeidsaktiv har denne perioden vært en tid jeg frykter, og har grudd meg til. Enten så klarer jeg det, og da har julen blitt borte i søvnen og dvalen.. Hvis jeg ikke jeg har klart det har jeg blitt sykemeldt, før eller etter nyåret. Og det for lange perioder av gangen, eller av og på. Infeksjoner kommer på rad og rekke også. Slo aldri feil.


Slik var det før - lange perioder med søvn mellom jobb og trening

Denne gangen skulle jeg bryte dette mønsteret en gang for alle. Bevise for meg selv at dette vil gå bra, siden jeg kjenne kroppen og symptomene mine bedre enn noen sinne. Med en god plan, så skal ikke dette skje igjen, jeg fikk rett; ved å lage en god plan, ha en kompanjong som skulle hjelpe meg, og et hårete tidsperspektiv.
 

Prosjekt Deathlift (markløft) Startet i oktober hadde 8 uker på meg:

1 løft på 100kg 22.desember 2016 var det neste store

Samt få fart på knebøyene mine - MÅL 70kg 6 repetisjoner 3 ganger. Knebøyene klarte jeg i midten av november, og rett fornøyd med dette. Begge er baseløft og er egne grener i konkurranser.

Knebøy: vekt på skuldrene, knedominat øvelse, bøye knærne helt til rumpen er under knehøyde. Ass to the grass.


PT Thomas Morris spotter i Knebøy

For meg var det at det var få som trodde jeg ville klare det på så kort tid. På dette tidspunktet løftet jeg gode repetisjoner på 65kg, noe jeg var veldig fornøyd med. Så det jeg skulle nå var å klare å løfte over egen, samt 35kg ekstra. Det er så en godt trent person øker på 6-12 mnd. om ikke mer. For å ikke skade kroppen, men unntak og mirakler kan skje, selv med de med Sjøgrens Syndrom.

Dette prosjektet var i utgangspunktet for å motbevise alle som ikke trodde meg, særlig siden jeg faktisk er SYK, og de legene som sa jeg måtte slutte å trene, og ta det med ro. Jeg er jo ikke så stor av meg, og det å være en liten jente som meg kunne gjøre noe sterkt.

 

Treningen var fast og bestemt, da jeg kom halvveis spiste jeg dobbelt så mye som før, hadde lagt på meg flere centimeter rundt lår, rumpe og mage, og var ikke helt komfortabel med egen kropp, men gjorde det bra på trening. På samme tidspunktet fikk jeg skade i hoften og ble satt ut fra løfting i to uker. Det var da jeg forsto virkelig hvordan det var å være atlet, og det å opp gå mot konkurranse. Det var en veldig viktig erfaring. Jeg var så sinna og skuffet at jeg ikke kunne trene som normalt. virkelig furtet, og ble satt på spill. Jeg kunne velge å gi opp, eller jobbe etter råd fra fysio, og flere PTer som begynte å hjelpe til.

Jeg forsto hvor viktig det var å stå opp hver dag, gjøre det jeg skulle som en arbeidsoppgave. Fokusere på tiden jeg brukte gjennom dagen på alternativ trening, jobb, mat og hvile (i den rekkefølgen, på repit)

Dagen nærmet seg, og jeg kom opp på 90kg med hjelp av stropper. Hendene min klarte ikke vekten lengere.Smerten var utålelig fra fingrene og opp til skulderbladene hver dag nå. Jeg måtte virkelig ta meg selv i nakken, og min kjære PT Thomas Morris som i flere tilfeller nesten komme fysisk å dra meg ut av sengen eller hjemmet. Men nå var jeg så nær, så veldig nær. Siste uken var bare justering av teknikk, mage og rygg (core) trening ble lagt inn, og buktrykk justert etter vekten i hver løft. Det viktigst nå var visdomsord, og feedback på hver enste ting jeg gjorde. Gull verdt.


90kg ble løftet 9 dager før 22. desember - her i start posisjon.

Dagen kom, og jeg var ekstremt nervøs. Ikke minst SPENT. Forberedte meg mentalt, og stangen ble gjort klar. Oppvarmingen gikk bra, og med tilbakemeldinger av Joakim som var med meg på slutten av treningstiden skulle guide meg igjennom løftet. Så var det bare å sette på de siste 5 kg som manglet, 2,5 på hver side. hva er vel det? Tungt!!!! Jeg brukte 1 min på å sitte ned og holde stangen, psyke meg opp. Så var det bare å sette på trykket i magen, og gjøre det jeg hadde gjort 100 ganger før.


100kg gjennomført - utført stående. Film av løftet på instagram @sueladybird

22 desember kl 12.30 løftet jeg 100 kg mark. Jeg var så lykkelig at tårene spratt og Joakim fikk en klamrede jente rundt seg som ristet av sjokk.


Hoppende Happy

Ikke hadde jeg bevist for meg selv at alt jeg hadde jobbet for er mulig med rett innstilling, plan og hjelp. Det ble plutselig en inspirasjon som jeg kunne adopterer videre til andre ting jeg ønsker å gjøre fremover.

Ingen ting er en dans på roser, men det finnes lykke i hvert minutt på veien i alt man gjør uansett hvor mye det koster av energi, smerte, og anstrengelse.

Dette tar jeg også med meg inn i jobben min som PT, instruktør, medmenneske og i min personlige utvikling.

Det andre som kom ut av dette - Jeg ble aldri sykmeldt denne gangen. Legene og fysion har aldri sett kroppen min så bra; psykisk og fysisk. Bare en kraftig forkjølelse har vært innom, den slapp jeg ikke unna. Men ingen dag borte fra jobb (enda). Det vil si seks måneder i jobb uten en eneste sykmelding pga Mr. Sjøgrens eller annet.

Hva kan knekke meg nå, må bare fortsette tenker jeg.

Jeg måtte ofte en del: Fritid og det jeg hadde lyst til å bruke tid på utenom jobb og trening. Men støtten og heiagjengen var der hele veien av kolleger, venner, familie og følgere. Jeg hadde plutselig ingen mann vedsiden av meg, det endte i oppstarten. Men når alt var over har jeg bare kost meg med mine nærmeste som ett nytt menneske.

At et treningsløft kan gjøre så store forandringer på livet er en ting, men at jeg har fått andre perspektiver på alt jeg gjør- er helt rått. Det er så kult, og den beste premien jeg kunne ha fått av noe så artig prosjekt.  

Så det jeg vil dele: Gjør det som får deg happy, og stå på, selv om målene er hårete, så må man satse høyt, du er den ensete som stopper deg selv. Ingen andre, og hvert fall ikke Sjøgrens Syndrom. La, Mr. Sjøgrens stå utenfor, og ikke skyld på han at du ikke det får til når du er klar.