27t på Ullevål og noen døgn til

Dagen var kommet Onsdag kl 13.00 Oppmøte. Jeg aner ikke hva jeg skal, hva jeg går til og dermed meget tidlig ute.


Før jeg skulle dra og dagens siste kaffe
 

Kommer opp på en avdeling som sitter fast på 80- tallet ? Nevrologisk avd.

Jeg blir møtt av en veldig hyggelig sykepleier som skal holde styr på meg, og alle ledningene mine de neste timen. Først får jeg på meg hoved stroppen der alle ledningene skal festes til. Det er totalt 10 ledninger til på kroppen som tar målinger på muskler på ben, hjertet, puls på finger og inntaket av luft, og 18 ledninger som er festet til hodet. Jeg får en strømpe på hodet som skal feste alt ? godt jeg hadde med lue ?det hjelper på følelsen. Etter at alt er koblet på, og blir jeg er linket til PC som skal ta imot dataen som skal følge meg rundt. Jeg blir pakket sammen, og blir guidet bort til hotellet som jeg skal sove på.

Ferdig stroppet!

Så fort jeg kommer meg på plass med mine få ting, legger jeg meg ned på sengen, og sovner. Det var jo ikke planlagt, men var så sliten at av alle inntrykk at det var på sin plass. Middagen var fra kl 17, og mamma hadde lovet å komme. Det ha noen å spiser sammen med meg føltes litt trygt i dag. spesielt sånn som jeg så ut. Mamma ble med meg på rommet etter en god middag, og vi satt og skravlet, strikket og så på tv. Jeg som ikke har kanaler syntes jo dette var veldig stas (ha ha) Bare en liten halvtime at mamma hadde dratt kom min kjære venninne Helene med Pukka te. Det var veldig hyggelig.

 

Det å føle seg stroppet opp, fanget og lite bevegelig er merkelig. På rommet var det også et kamera som filmer sengen og deler av sofaen. Det skulle fimle all aktivitet og sove bevegleser. Jeg skulle helst være i vinkel når jeg var på rommet. Man blir jo litt bevist på hva man driver med av uvaner og sånn, men etter noen timer tenker jeg ikke på det. Jeg skulle leve så normalt som mulig. Og det gjorde jeg. Litt BigBrother feeling på det hele.

Pålagt å sovetid var kl 23, hadde avtalt med sykepleier at nesen min skulle kobles på kl 22.30, on the dott kom hun, 5 min sener var jeg klar og slukket lyset ganske raskt etter.

 

Neseplugg på og god natt!
 

 

Dagen etter fikk meg så ut av spill. Jeg skulle sove på kommando 4 ganger med 1,5 time pause imellom som jeg måtte holde meg våken. Det var vanskelig på slutten å holde seg våken, kaffe fikk jeg heller lov å drikke, det var hardt.

Runde 1: kl 8:30-9:00 ? Noe av utstyret skulle av. Hovedsentralen min skulle buttes (den hang på kroppen), lyest ble slukket og jeg skulle sove. Jeg følte meg som en liten ung. «nå må du sove» sa sykepleieren, rommet ble helt mørkt og døren lukket. Jeg hadde 30 min på meg ? det stresset meg veldig. Samme som jeg er overtrøtt og vil hvile på dagen, men får ikke ro på meg, fordi jeg må rekke noe senere. Håpløst. Alle dagdrømme teknikker måtte settes i gang. Jeg fikk ro, men sovnet ikke denne gangen.

 

Pause - Jeg var så satt ut og ute av drift. Måtte fort opp- sykepleieren satt meg og hjalp meg med å stå 5 sec etter at hun kom inn for å vekke meg. Brutalt. Helt i ørska. Gikk tilbake til hotellet, satt i kaféen og fikk mor til å holde meg våken. Vi planla ferie ? det er var en nydelig tanke.

 

Runde 2 kl 10:30-11:00 Det var rett på testen om utstyrte var på plass, rommet var mørkt igjen og det var bare å legge seg med lukkede øyne. Jeg følte at jeg ble borte frem og tilbake. Jeg hørte stemmer hele tiden i gangen av og til, at jeg klarte å koble av. Jeg var veldig overtrøtt, og stresset med at jeg bare hadde 30 min på meg. Jeg ble vekket av at lyset gikk på, og fikk en hånd til å hjelpe meg i sittende stilling. Nå hadde jeg sovet og følte meg veldig kvalm og hadde vondt i hodet. Jeg kom meg fort. Jeg spurte elektroden hadde oppfattet at jeg hadde sovet ? nei, jeg hadde bare hvilt. Jeg sov.

 

Pause - Lunsj: Jeg fikk lov å spise. Misliker å spise rett etter jeg har stått opp. Men det var bare å kjøre på, jeg følte meg som en selvmord bomber som gikk rundt med så mye ledningen på kroppen som stakk ut over alt. Vel, det er mange skjebner på et slik sted for sine egne grunner. Blikk får man bare tåle. Maten var god da.

 

Runde 3. 12:30-13:00, Lyset slukket så fort alle tester av utstyret var gjort ? Uansett hvor mye jeg prøvde jeg å sove, klarte jeg det ikke. Pilates pust ble satt i gang, slik at jeg fikk max oksygen men ei. Da var det meditasjons teknikk på teknikk, men ei. Tilbake til dagdrømmene bare for å hvile og la det være. Jeg hørte lyde og følte at dette var nytteløst. Lyset kom på, og fikk hjelp med å komme opp. «Du sov godt nå» sa sykepleieren. HÆ, jeg sovet ? dette var den verste prøven jeg hadde hatt til nå, den jeg var mest urolig og mest bevist under de 30 min. Hva skjedde? Jeg ble helt satt ut og super skremt,

Pause - Denne tok jeg ute i frisk luft. Hadde med meg litt bær, sjokolade og te. Det gjorde godt å trekke luft. Nyte solen, luften, og bare koste meg. Jeg hadde med strikketøy ut, men det var bare å lukke øynene og nyte.



 

Runde 4- 14:30-15:00- Siste runde ? jeg er helt gåen nå, gjeper hele tiden og vil bare legge meg og lukke øynene. Testene gjennomføres på 1 minutt og lyse slukkes- Jeg føler jeg blir borte bak øynene, men svever. Tankene spinner, lydene fra gangen høres fjerne ut og jeg merker jeg krøller meg som en liten ball. Lyset går på igjen. Har det gått 30 min alt ? jeg får lov å ligge å dra meg etter på. Nippen på å sovne igjen. Nå fikk jeg lov om det skjedde. Jeg fikk beskjed om at jeg hadde sovnet etter 10 min, og sovet godt 20 min. What?

Resten av ledningene gikk av, og det var som en byrde som gikk av. Helt fantastisk. Det eneste jeg ville var nå å ta en dusj. Det ble primitive vaskeløsninger dette døgnet. Det var så godt å komme hjem i egen sofa, eget mat og filmer. Jeg var veldig satt ut av alle inntrykk ? og ble liggende i «horisontalen» torsdag kveld og hele fredagen. Vel nesten deler av dagen i dag.


 

Jeg er veldig trøtt og ser at jeg har fått ett mønster på sovingen min igjen. Det skremmer meg litt, men også velig lett å planlegge rundt. Jeg har lært nå at jeg må stå rett når jeg våkner for å slippe minst mulig å bli søvnig igjen. Jeg må komme meg fort i dusjen og i gang med det jeg skal gjøre. Jeg må være effektiv og ikke la meg bli distrahere. Sånn må jeg passe på mellom hver sove økt per dag. Jeg må ha friminutt og hviledager mellom øktene mine. Sånn er det bare.

 

Jeg skal fortsette å skrive sove -og aktivitets logg, jeg skal passe på hva jeg spiser og hvor;  for at kroppen går på lav energi så mye som mulig sånn at jeg takler jobb, trening og det sosiale mye mer.

Ny epoke nå med alt jeg har lært! Hvis jeg skal ha et godt liv med dette «sove-opplegget» må jeg justere meg etter det, og ikke mase med noe annet. Det forsvinner nok ikke.

Goodie Goodie girl enda ? Nedtelling,

Jeg skulle så gjerne ønsket at jeg kunne skrive hver dag siden sist innlegg men har ikke hatt sjansen.

Kl er 11:20 og jeg sitter på Kaffebrenneriet på Sagene, og venter på at tiden er inne til jeg skal inn på Ullevål Sykehus, Bygning 6 etg. 4. Hva som venter meg, det vet jeg ikke, men det som er spennende er at jeg får svar på hvorfor jeg sover så mye, og at stress faktorer er virkelig en del hvorfor jeg svimer av i søvn, og våkner opp redd og har kaldsvette, og skikkelig desorientert.

Det skjedde på mandag: Plutselig gikk det opp for meg hvor mye som var på gang i livet, min fortid jaget meg litt, og det hjalp ikke på hele bildet. Da hadde vi det gående.

På mandag: En ting er at jeg skal på sykehuset i dag, og veldig spent på hva som vil skjer og utfallet på testingene om varer i 27t. Jeg skulle ha veiledning med læreren min på BI tirsdag (i går), og var ikke i nærheten på det tidspunktet å ha noe å vise til, men hadde tanker på hva jeg måtte vite for å komme videre. Totalt skrive stopp.

Uken før hadde jeg følt meg pjusk, og mye smerter i hele kroppen. Jeg hadde legetime for å få en attest, så tok det opp hav som føltes. Tungen var dobbel størrelse, brystene super vonde og magen hadde slått krøll på seg. Jeg hadde fått betennelse i alle kjertler i kroppen. Jeg har hatt det i brystene siden jeg var tenåring, og har ikke tenkt på det så mye, men så fikk jeg det i munn og mat og drikke var noe vanskelig å få ned masse smerter. Antibiotika av den sterkeste sorten ble utdelt. Hurra: Trening har ute blitt, kroppen jobber for harde livet og Olsen ser relativt pjuskete ut. Takk.

Men oppi mye søvn og en jobbende kropp kom en nydelig beskjed en fredags tidlig kveld. JEG FIKK JOBBEN I ELIXIA PÅ RINGNES PARK. Det er ikke så mange timene i uken, men det er nok til at jeg kan starte i arbeidslivet igjen. Jeg var så glad og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, og sovnet fordi jeg var så sliten mentalt. Jeg fikk lov å starte opplæring dagen etter, og det var en fin starte på det hele. Det var Body & Minde helg, og mye mer timer enn vanlig, og skulle ha timer selv.

 

Jeg ser jo nå at viljen er større enn energien, og jeg må passe meg veldig. Men så vet jeg at min nye arbeidsgiver vil passe på og holde meg igjen. De vi gi meg det de mener er rett for meg, og egne timer, og annen trening vil komme opp på. Dette er jo så supert og passer meg så mye bedre. Utfordringen nå er jo egen helse klarer nok ikke mer enn dette med skolen, og da blir jeg satt i en økonomisk merkelig situasjon enn hva jeg er vant med. Hvordan løser jeg den?

Nok en runde med NAV er nok det beste.

 

Jeg klarte på tirdag å ta meg sammen å få gjort ferdig en av 3 oppgaver på master til veiledning. Jeg kom inn til advokaten og følte meg nokså grønn. Gamle traveren i gamet som kan så mye. Jeg beundrer han og ser opp til han, og han er en fantastisk foreleser med sine kolleger i faget. Han ville ikke lese noe som helst ? bare høre hvordan jeg hadde angrepet det. Jeg skal innrømme at jeg har følt at det har vært lett å følge med i timene, ikke skrevet så mye notater. Mår jeg har det sånn med min dysleksi er det som regel ett svar. Du har misforstått hele oppgaven, og er på feil spor. Etter hans mening hadde jeg angrepet oppgaven riktig, klart å koble teori og praksis, samt klart å komme med konkrete svar uten så mye tillegg. Dette er min første oppgave alene, og at intensjonen min er på plass. Det har endelig løsnet.

 

Jeg er tydeligvis redd for min egen skygge, og hva andre har å si om den. At mitt liv er så doll, sammenlikner min hverdag ? en kjedelig hverdag som foregår som regel inne og sovende med andres liv som klarer å stå opp om morgningen, få gå på jobb, trene være sosiale, går ut på byn, og til og med reise litt. Jeg orker ikke en full arbeidsdag en gang, jeg må ta masse pauser, og må hele tiden se på dagsformen og bruk av energi i dag, som igjen vil avgjøre morgendagens helse.

 

Jeg fikk en skikkelig pekepinn av min nærmeste venninne Janine «Du har for første gang i ditt liv en plan som er din egen, den er realistisk og du vil lykkes. Du har ingen andre som vil stå i veien for deg for det du vil fullføre. Du har hodet ditt med deg, og må bare får med deg tempoet på kroppen. Det er noe du må akseptere over tid, og der er du ikke enda. Din fortid er din fortid, du kan enten holde på den, eller slippe den. Jeg du har vært klar hele veien på å slippe den og da gjør du det. Det er bare du som kan sette i verk dine planer, du har fått inngangsbilletten, så nå er det bare å ta en dag av gangen og fullføre ett og ett mål. Prioritere deg selv før andre. Jeg tror mange vil ha ditt liv også fordi du gjør kule ting som andre kan drømme om. Du har fulgt føttene dine, du står på og du gjennomfører. Er det noe som ikke fungerer, så sier du det, og gjør noe med det fremfor å være ulykkelig, du går videre. Du skjønner det bare ikke selv enda. Du er fortsatt under «flink pike» Kast det fra deg, så skal du se at det blir andreledes.

Hun har rett. Jeg har heldigvis tatt tak i bruken av energien, og det vil hjelpe til med goodie goodie girl, på sikt, men har ikke kommet helt i mål enda! Der kommer programmet til PT Sindre inn. Jeg må bli ferdig med antibiotika?n. bli ferdig med denne uken, og komme meg sterkere inn i påsken som skal tilbringes med Ma og Pa Olsen på Hytte ved Larkollen. Da får jeg se pusen min igjen, og litt jobb selvfølgelig. Det er klart.

 

Det er på tide at jeg gir enda mer faen, og ikke lar meg påvirke. Unødvendig bruk av energi tror jeg.

 

Nå er tiden min inne til at jeg skal gjøre meg klar for å gå videre til Ullevål og behagelige klær. Kl er 12.15 Elektroder skal på, og angripe det som kommer.

 

Dere får alt om mitt døgn på sykehuset i morgen etter kl 17.

Beklager at dette kommer så sent - vært busy med ledninger til kroppen!!

 

Oppsummering uke 1 - SØVNtesting

Uke 1 av 2ish har gått forbi, og ikke alle dager er så spennende å skrive om, men en oppsummering skal bli.

I dag er vi på DAG 9, og det er 6 dager til jeg skal legges inn på sykehuset og, jeg er veldig spent. Spesielt nå som jeg begynner å bli mer bevisst på min døgnrytme, søvnmønster og hva som påvirker meg på godt og vondt. Dette har vært en skikkelig lærekurve. Verdt å nevne her er bruken av energien, hva energien blir brukt på, og hvordan resultatet på sinnet og kroppen samme kveld, og dagen der på.

 

Dag 4 som var torsdagen skulle teoretisk bli en hvile dag igjen, siden jeg hadde undervisning på onsdagen med klasser som krever mye av meg. Det var en liten krise på Elixia Colosseum som hadde kommet opp. Colosseum er et veldig fint senter med mange muligheter mellom slagene. Jeg skulle ha to timer fra kl. 11 til 13, og en time senere kl 16.45. I stedet for å dra hjem eller gjøre andre unyttige ting, tenkte jeg å utnytte tiden. Så det ble studie tid på stedet, og hvile tid frem til neste action på stedet. Det fungerte veldig bra, og vil gjøre det igjen.


 

Dette er en av tiltakene for en bedre bruk av energien. En av oppgavene mine med dette opplegget jeg er inn i nå for å få god rytme er å ikke presse på meg for mye per dag. Heller få gode tid, slik at jeg kommer meg og slipper å bli så trøtt. Til tross for at jeg ikke hadde sovet så godt natt til denne dagen, og var døsig i perioder, følte jeg at det var en god dag. Jeg følte at jeg hadde gjort fornuftige ting, og at jeg hadde mer å gi. Men det er da jeg skal stoppe opp en halv. Jeg hadde en svak avtale på kvelden, og kom frem til å prioritere den enn å pushe inn noe mer mellom slagen.

Jeg må virkelig ta meg sammen med det å si at dette er bra nok, dette er riktig for deg, og grensen din skal være på 80% av 100% tar du i full max. Da vil du kanskje ikke ha en god dag i morgen.

 

D5

Fredagen ble dag 5, det var nok en veldig dårlig natt med søvn. Jeg har veldig mye å tenke på ang jobb situasjon, og skulle på 2. gangs intervju på formiddagen. Dette er en jobb jeg virkelig ønsker, og derfor merker jeg at jeg går veldig spent i hodet. Intervjuet gikk veldig bra syns . Jeg kjenner jo henne som holdt intervjuet det nokså godt, men noe skummelt det også.

Etter intervjuet var det nok en PT time på lur med Sindre. Han skulle teste meg til melkesyre i dag. Jeg var noe skeptisk, men jeg kan heller ikke bekymre meg for noe jeg ikke helt vet  hva som kan skje. Så vi kjørte på med program B. Nok en gang var det flere øvelser som tar for seg basic muskulatur. Hele kroppen fikk gjennomgå, men denne timen besto av høyere tempo. Pulsen gikk fort opp, og noen av dem var veldig intense fordi jeg aldri hadde gjort dette før. 100% inn.

 

Det var kjempe gøy, jeg gjennomførte med det jeg hadde, selv om det var et lite øyeblikk jeg trodde jeg skulle ramle av pinnen. Bulgarsk utfall er en dødare. Jeg fikk kanskje mer ut av denne dagen, siden sist gang var en nøye gjennomgang av teknikk- nå satt jo den, og jeg kunne føle mer på hva som var riktig og ikke. Det ga mer utslag mentalt også på mestring. Stor koser meg med denne form for trening. Denne uken har jeg vel trent mindre enn jeg pleier, men mer effektivt, og det er mer merkbart på kroppen. Jeg ser forskjell, og føler meg sunnere på et vis.

 

Det som var veldig markant var jo hvor sulten jeg var. Jeg har prøvd så godt jeg kan etter jul med å spise lite og ofte gjennom dagen og uken. Variert mat som er laget fra bunden av med mye grønt, og minst mulig med pasta ol. Samme med mellommåltidene ? prøver å unngå så mye brød, og helt uten sukker. Denne uken har det vært veldig lett på et vis, og det eneste jeg har gjort forskjell er treningen, og hviledagen. Jeg spiser kanskje like mye på en hviledag som en treningsdag. Helt utrolig.

 

Som nevnt har jeg unngått sukker så langt det lar seg gjøre, og det av mest av godis og matvarer som har sukker på toppen av ingredienslisten sin. Det har gått veldig bra. Bedre enn jeg hadde trodd. Sjokoladen har vært lett å unngå pga problemene jeg har med laktosen, is også (noe jeg spiste mye av), men smågodise der i mot måtte jeg virkelig sette skyggelapper på. Etter to uker var det ok, og suget ble mindre og mindre. Jeg har i perioden hatt bær, og kokosfalk tilgjengelig. Det har vært en redder. I dag tenker jeg ikke så mye på det faktisk. Det er ikke en del av dietten min, kroppen trenger det ikke og jeg enser ikke behovet 

 

 

Test 1, 2, 3: Etter trening  denne dagen var jeg faktisk litt sugen, og tenkte det er 4 uker siden jeg stoppet helt opp. Kjøpte meg en Mandelstang fra Freia ? En av mine favoritter, og den med minst sjokolade på. Ja da, tok en bit ? det var for mye for ganene. Jeg ble kvalm, det var alt for søtt. Jeg ville teste hva det ville føles med å spise hele greia. For det første brukte jeg nesten 20 minutter på å få den ned. For det andre jeg var kvalm og uggen lenge etter på, og dro ned på en liter med vann bare for å bort smaken og følelsen. Gosh!!!! Hva er det sukker gjør med oss? Det er jo som røyk og snus, for første gang. Kroppen min har ikke ønsket noe av dette siden. Jeg prøvde meg på kokos sorbet senere på kvelden, med minimalt med sukker og melk. Klarte ikke det en gang pga Mandelstangtesten.

 

Dette en veldig viktig observasjon tenker jeg. Tenk på alt det jeg putter i kroppen som jeg ikke trenger, som vi mystisk blir avhengig av. Jeg har vært mer energisk etter at jeg kuttet ut deler alkohol, mye frukt og sukker. Slipper også den rastløsheten som kan snike seg inn på kvelden. Det må da være noe i dette. En annen god hjelp her er at jeg faktisk klarer nå å spise lite og ofte ? og der av ikke småsulten nok til å ty til digg.

 

Helgen

DAG 6, og 7 spanderte jeg tid på eget firma Passionated Solution; gjorde make-up til en Photoshoot sammen med Oslo Eventstudio ? bare moro med lønn. På kvelden brakte rette til Ski for å feire Pappas 63 års dag. Jeg ble over i Ski, og endelig en natt jeg sov så godt igjen. Tungt hele natten, og våknet utvilt.



 

Søndag formiddag var det rett til Oslo igjen, og kurs i regi av SatsElixia; Bootylicious (mage, rumpe, lår) Merket godt at jeg hadde trent med PT på fredagen, men det var så mange kjente som var med på kurset og, det var et artig program. 4 timer er helt greit, og 2 av dem var mest gjennomgang og teori. De er flinke de som har disse kursen.



 

På kvelden var det bare å ro ned og hente inn energi, for en ny uke som var i vente.

Uke en gjennomført

Håper alle gode ting blir 3

D3,

Natt til i dag var ikke den beste natten jeg hadde håpet på. Jeg hadde ikke hatt en nap gjennom dagen, og  hadde vært passe aktiv. Hadde fått unna ganske mye til og med. Var super trøtt når kl var 22. Jeg prøvde å holde ut litt til, og på tredje dag på rad, var jeg i sengen før kl 23. Jeg sovnet nåkså raskt, men følte at jeg vrei meg hele tiden. Kroppen jobbet så hardt. Før jeg kom megi seng la jeg merke at den ene siden av ansiktet var noe hovent. Der har vi det: alle kjertlene på høyre side av munnen. Betente og hovene. Ikke rart kroppen jobber for livet. Opp på det hele har jeg så stølhetssmerter i overarmene etter pull-upsene at det er vanskelig å strekke dem ut, og det å snu seg da uten å kjenne dem er uhørt. Det koster å starte på nytt opplegg, men skal på'n igjen på fredag. Gleder meg.

 

Så var dagen kommet til å starte med Aktigraf klokke, 7.37 kom klokken på i dag. Denne klokken skal er et måleinstrument som måler bevegelse og  lysnivået rundt meg. Dette skal si noe om når jeg sover og hvordan jeg sover. Denne klokken skal være med på å utrede den soverforstyrelsene  jeg har klart å tildele meg selv. Grunen til at jeg skal igjennom dette er at søvn møstere mitt er som en gigantisk JoJo som en pro. spinner fanstastisk bra med. 

Jeg har alltid hatt problemer med å sovne når det ikke har passet seg, eller under en film, eller når som helst. I oktober ble dette bare verre og verre, og det var som om jeg svimte av. Husket ikke når jeg sovnet, men kunne være borte i flere timer, og hvor som helst. Ganske skummelt. En ting er er å ha Fatigue, men dette er en helt annen story.

 

Elixia - er med i intervju nr 2 - jeg kan ikke si så veldig mye nå, men den er på fredag formiddag. Vet jo ikke hvordan dette kommer til å gå, det er visst mange gode kandidater, og da hjelper det ikke å være, intern mener jeg. Det føles godt. Skal jol innrømme at jeg hadde en liten 'happy-tåre seasson' i går, der mamma måtte gripes inn over telefonen. Etter mange mnd på sykemelding, frustrert for at lyset i tunellen var veldig langt unna, Følte at jeg satt fast i klisteret ett sted, og ville løpe annet sted. Hjertet ville en ting, hodet var i et kjempe kaos, og kroppen i dvale. Hvordan kommer en seg ut av en slik tornado av følelser.

Det å være kronisk syk i en jobb situasjon er ikke lett. Hele tiden forsvare helsen, hele tiden analyser andres blikk. Hvorfor er hun så energisk i dag, og sjefen din står å tenker hvordan er det hun vil ha det når hun kommer hjem, og når blir hun sykmeldt igjen. Det å bli dømt på den måten hver dag, er som å være dømt skyldig for noe du ikke har gjort.

Mine ledere, og kolleger på Ringnes har aldri gjort dette. De spør om sykdommen, og mitt liv som om det var det mest natuligste ting i verden som om det var et tv-program gikk i går. Det er i korte trekk, og vi går videre til andres liv. Ingen intervju på gang. Det å være en del av en gruppe som er slik, er med på løfte opp den andre, gjør at du ønsker virkelig å delta i fellesskapet. Min leder vil at jeg skal bruke mine sterke sider til å utføre den jobben jeg er tildelt- slik at resultene kan matche utførelsen. De vil at jeg skal bli bedre på de tingen jeg har kapasitet til å bli bedre på, og de vil hjelpe meg med å tilrettelegge mine svakheter til å prestere så godt jeg kan når jeg er på jobb - kunskapsmesssig. Ingen tvil.

Da kommer happy tårene lett.

 

Møte på NAV gikk over alle forventninger. Jeg viste at jeg ville bli sett på og fordomsdømt i starten av samtalen. Men etter å ha forklart hva som hadde skjedd de siste mnd, og hvordan ting hadde blitt håndtert var hun ikke i tvill om at jeg var sykmeldt på rett grunnlag. Hun hadde tro med god hjelp med forskjellige tiltak ville jeg komme meg på plass igjen  - forhåpentligvis i et nytt arb.forhold som passer meg bedre. Etter å forklare titaksplanen min for egen helse som jeg nå har kommet inn i med fysio, treningshjelp og lære å forstå mine egne behrensinger så mente hun dette ville hjelpe min sak med å ikke bli dømt som en person som snylter. Jeg tok også opp det med at det var treghet i utbetaling, og fant ut masse hull med kommunikasjonen mellom post og mottak - noe så enkelt. Så vi rydde opp i dette. Det beste svaret jeg fikk var jo det med trygdeorning etter avklaringspenger 50/50. Da fikk jeg et veldig hyggelig svar, og tror legen og fysioen min blir meget happy. Selv om det er langt frem i tid - vil jeg får det akuratt slik jeg ønsler det.

Følg med, for dette er viktig. Etter at man har gått på avklaringspenger en stund (se egne frister for tid og med mengde arbeid) og skal over på trygde ordning, så er dette fordelt utover året og ikke per måned. Eksempel for meg er om jeg ønsker å jobbe fra april til og med september 100% kan jeg det, og så kan jeg få være 100% uføretrygdet i januar til og med mars og fra oktober til og med desember. Det aller beste er at jeg kan jobbe så mye jeg ønsket i peroden jeg er uføretrygdet, men må melde inn ca hvor mye det gjelder slik at det endres på skatten. Dette var gjeldene fra 01.01.15. Hvor fantastisk er ikke dette. Min drøm når den tid kommer vil bli oppfylt. Jeg vil få kunne utnytte min kapasitet når jeg fungerer best, og jeg kan minke ned med hjelp når det blir tilfelle. Dette kan i dag planlegges for fremtiden, holder jeg track på Mr. Sjøgrens - vil jeg se fremtidsutsiktene mine. Bare det å snakket om dette i dag, var også med på å gi meg stjerne i boken hos NAV for å tenke langsiktig, samme med skolegang som kan gi meg bedre forutsetninger til en stilling som kan gjøres sittende. En mulighet for en variert arbeidsdag med utgangspunktet til hva jeg har å forholde meg med dagens jobbbildet.

Jeg tror det å være bevist på egne situasjon, hva du kan og ikke. Ha en fremtidsplan og påbynt tiltaksplan for jobb og helse med lege og andre sakskyndige i lommen, vil telle poeng for videre fremdrift hos en saklsbehandler. Tenk på hvor mange de møter hver dag som ikke gidder. Jeg tok frem hånden og takket for god hjelp. Tror hun ikke var vant til dette, men tok hånden min og smilte, så svarte hun  "hyggelig å kunne hjepe"

Alle skal behandles med respekt, uansett hvordan vi har det - vi er satt til å gjøre arbeids oppgaver på hver vår side av borde, og målene kan jo være forskjellige. Men opp på det hele så har vi rammer vi må forholde oss til også, det kan vi ikke gå uten om. Så tror det er viktig å se hva man har og jobbe med , enn å ønske seg noe annet. Lett å bli mer skuffet om det ikke lar seg gjøre, enn å faktisk få en fornuftig løsning for fremtiden

 

"D2" Restday

D2,

I dag våknet jeg utvhvilt av meg selv for føste gang på mange uker. Klokken var litt over 7, og jeg følte at det var bare å hente en kopp tonic, og klatre opp i sengen igjen. Jeg ville bruke resisterende tid på å ligge å nyte utsikten til kokken ringte! Det var en nydelig morgen. Jeg har jo med å lære meg å bruke rest-tiden godt - og det har jeg faktisk gjort i dag.

Hjemmelekse nr. 1 unnagjort.

Ikke pushet meg til at jeg skal trene, men jeg har faktisk klart å komme meg ut av døren og gjøre noe fornuftig. Så jeg tok noen runder rundt vannet i parken før frokost. Det var tungt, men alltid godt å lufte seg litt. Det var noe hardere i dag, enn det har vært før. Før har det bare vært hardt å komme seg ut, nå var det hardt og røre på seg. Det vil si at PT timen i går har gjort sin hensikt.

 

Oppservasjon av kroppen:

I går gjore vi faktisk enkle basic øvelser, men vi gikk helt inn på teknikk per øvelse, og hvordan jeg skulle bruke kroppen, og følge med selv på hvordan jeg følte på hver øvelsene. Teknikk, riktig tyngde som ble økende per sett, samt riktig antall rep. var tingen. Beina og magen har det helt fine i dag, bare tunge. Armene mine der i mot har fått en skikkelig omgang. Etter pull-ups (med noe hjelp), og push-up på stang slik at det ikke blir så tungt, men fikk prøve med på det bredere grep. OJ - den kjenner jeg ja. Vondt for å jobbe på tastaturet i dag. Men klager ikke.

Det som faktisk var en glede, og som gjorde hele dagen min i dag var at jeg la meg så kjørt og hoven i går. Men så våknet jeg i dag med en helt annen følelse. Stølheten var en ting, noe som det er faktisk lenge siden jeg har kjent, og viste ville komme - men jeg følte meg mye mer stamet opp. Det var som hele kroppen hadde fått på seg en usyneldig hold-in drakt. Det var helt fantasisk å se og føle slikt så raskt etter en økt.

Det beviser bare at av og til, må man bare be om hjelep når man føler at at man stangnere. Uansett hva det enn måtte være. Jeg vet jeg relativ oppgående, men det måtte 5 mnd til,  på et treningsenter før jeg tok tak i det.

Jeg må jo bare skryte om at min kjære PT som ble månedens PT for februar. Nettopp fordi han er den han er. Jeg er i ekstase for han. Det at han lytter, er rolig og gjør det som skal til. Gratulerer Sindre.

Jeg må også fortelle noe som er veldig viktig å få med seg; det er at alle PTer faktisk har taushetsplikt - noe som gjør at det er lettere å snakke om hva som er vanskelig om kroppen, De bruker det som er sårt, til din fordel til å bli en bedre verson av deg selv. Men det er bare vi som har kroppen som må annerkjenne hva behovet er, så setter de i gang for deg. Men du må delta med hele hjertet. 

Det å ha en hviledag i dag var veldig rart, men på en annen måte måtte kroppen min fint hvile idag, for at jeg i det hele tatt skal kunne klare å gjør jobbem min forran medlemmene i morgen. Det var jo hensikten, og det klarte PT'n meget bra. Han har holdt løfte sitt. En av de få som har gjort det i det siste. Fantastisk.

En annen ting som har slått meg i dag er at jeg ikke har tenkt en tanke ang EH i det siste - jeg vet ikke om det er bra eller dårlig. Tror kanskje det der er et godt tegn. Jeg føler at jeg har klart å samle alt under ett og samme tak - og det er jo veldig bra for min egen del.

Tenk

Høsten 2015 hadde jeg dette på menyen: Espresso House (Manager), Ballettlærer i Ski, Instuktøt på Elixia, Stylist, Frivillig i Sjøgrens Forening, og på tampen av året kom skolen. Det raknet totalt, og hadde ikke tid til å følge opp familie og venner, det endet med at jeg sovnet fra alt og forsvant. 

Våren 2016 - vel og merke sykmeldt,  har kun Elixia, stylist ca en helg i mnd, Sjøgrens Forening ca en gang andre hver mnd, og skole. Jeg har kuttet ned så mye at jeg ikke sovner på dagen, og har mer tid til venner og familie, og det jeg har lyst til. Jeg klarer å smile og trene. For en forandring - men må fortsatt passe på.

Jeg har ikke tenkt på at enkelte valg kan ha så mye å si, jeg har jo ikke kuttet ut noe på den måten, men forandret min hverdag - og hvem og hva jeg vil bruke tiden min på.

Det er godt med hviledager - srtesset forsvinner fra hode og muskler, og muligheten for å reflekter kommer letter!

Takk for en god dag nr 2.