Du skal tro at du er noe.

 

Jeg fikk tidligere denne uken en kommentar inn på bloggmailen fra en anonym skriver

«Jeg synes synd på den arbeidsgiveren din»

Jeg lovet meg selv der og da at dette aldri skulle få noe oppmerksomhet, men så slo det meg at denne type holdning er fra en som mest sannsynlig er i samme båt som oss med Mr.Sjogrens som ikke har skjønt hvor verdifullt livet er, og kampen om et godt liv er vel verdt det. Eller så tenker jeg at det er fra en som aldri har borti kronisk sykdom, eller aviser følelser rundt tema, og ikke eier medfølelse eller gidder ikke sette seg inn i andres kamp. Ingen tegn på sympati.

Jeg er ganske redd for at den som skrev dette, har hatt dårlig erfaring, eller ingen erfaring på å kjempe for hva som er best for seg, aksepterer sin hverdag fordi at han/hun ikke tror at det finnes noen andre muligheter, redd for å leve helt ut fordi det er så trykt der den er, og at verden utenfor faste rutiner er for skummelt.

Så dette er egentlig en veldig verdifull tilbakemelding fra en type mennesker, og tenker at jeg må i dette tilfelle snakke om «Janteloven» Den har vært meg kjær siden jeg var liten, men med en tvist og der vi snur den rundt til en oppgradering på verdifulle tanker om seg selv, enn å rakke ned seg selv og andre rundt seg. Det er så typisk Nordisk. Sorry, men det er det.

 

Jeg har så mange «good» Sories fra arbeidslivet, og fra nære venner, uten sykdom som kan trekkes inn her, slik at vi kan sette det inn i Ola Nordmanns hverdag. Det handler ikke om den tilstanden men er i, men at man har sunne verdier og tanker om hvordan man skal forholde seg til live sitt, og hva som vil gjøre en lykkelig.

 

Hva er lykke for deg, og hvordan ønsker du å oppnå dette? Det er mulig uansett hvilken sti man velger.

 

Janteloven: Jeg fikk i oppgave på ungdomskolen å skrive den om, slik at den ga en mening, og en støtte til selvtilliten:

  1. Du skal tro at du er noe. (Du har fått livet, og det er din oppgave å sørge for å leve det best)
  2. Du skal tro at du er like meget (Du stiller likt som andre, likeverd, likestilt)
  3. Du skal tro at du er klokere (Du har rett på å lære, og utvikle, bli sterkere i ditt fag og interesse)
  4. Du skal innbille deg at du er bedre (Det er helt greit å være flinkest i det du elsker å gjøre)
  5. Du skal tro at du vet bedre (Du er ekspert på ditt jeg, og det som angår deg)
  6. Du skal tror at du er mer (Det er bare du som setter egne begrensinger til deg selv)
  7. Du skal tro at du duger til noe (det er alltid mulig å bidra uavhengig av kroppslig og mental tilstand)
  8. Du skal le med andre (du lever lenger av dele latter, og du med andre vil føle godt av å smile)
  9. Du skal tro at andre bryr seg om deg (Det du gjør mot andre, gjør andre mot deg)
  10. Du skal tro at du kan lære bort noe.(Det er beundringsverdig å bli sett opp til, det er lov å dele erfaring, men aldri være belærende når det ikke ønskes)

 

En annen diagnose jeg lett kan sette på en slik kommentar er jo misunnelse. Det er en uheldig diagnose som rammer ganske mange jenter, og dessverre forblir en livstil, og går stykt ut over andre. Det å prakke på andre negative tanker og tro uten videre er ikke velkomment til noe.

Det at du har gitt opp ditt liv og mulighet får søk om lykke skal ikke belaste noen. De valgene vi selv tar, må vi stå for. Men det er alltid lov å ombestemme seg, og der av be om hjelp med å komme i gang. Der står jeg gladelig til disposisjon for deg som slang en kommentar i postkassen min. Du leste jo hele bloggen-innlegget, så regner med at noe av det jeg skrev var lesbart.

Min lærer på barneskolen hadde en klasse regel (pga av ganske mange som led av dette syndromet) Det du ikke kan si høyt i klassen, (her med navn og bilde) Det holder du kjeft om. Denne regelen har blitt en av mine verdier. Det er alltid love å utrykke seg, men da MÅ det være grundig dokumentert og argumentert, og det skal være rom for at motpart kan forklare seg, eller be om unnskyldning for sin oppførsel og tanker. Det er en grunn til at vi handler som vi gjør. Det kan være en sekk av hendelser som har blitt oppspart gjennom livet, dagens form og andres påvirkninger. Vi skal aldri dømme andre, nettopp fordi at du har ingen anelse om det er noen «SÅRE» kort som er gjemt i skjorte ?ermet.

 

Så det jeg ønsker å si til deg er at jeg føler med deg, og dine tanker om jobb situasjon. Del løser seg så fort du vet selv hvordan du ønsker å forholde deg til det. Det er snakk om å bestemme seg, og gjøre noe med det.

Jeg står for de valg jeg har tatt, og jeg snakket med sjefen min her om dagen. De står også for det valget de har tatt med å nettopp ble valgt. Jeg var igjennom en rettmessig intervju runde sammen med andre. Kampen var mellom flere 10 talls søkere, og kom videre til 2.gangs intervju. Selv om jeg var og er intern som instruktør, hadde ikke dette noe fordel i sådan. Jeg har vært ærlig, og lagt frem mine ønsker og behov for å kunne yte mitt beste, ut i fra helsen. Det har de klart å tilrettelegge, og har alt gitt meg støtte til utdanning og utvikling innad i selskapet slik at vi sammen kan få meg til felles mål på verdig vis og i sin rette tid. Jeg tenker når en arbeidsgiver ønsker å utvikle meg, spandere utdannelse på utdannelse, ønsker at jeg skal bidra når det er knipe, og anbefaler meg til andre avdelinger, tar jeg det som et tegn på at jeg er ønsket, og at de ikke ser på mitt handicap som utfordrende. Heller til en ekstra moral og erfaring.

Ærlig og åpen kommunikasjon har vært til stede hele veien, og det har gitt oss begge parter en tillitt og åpenhet som gjør at det er lett løse evt problemer og utfordringer før det i det hele tatt er så mye å snakke om. Som HR-utdannet og av erfaring, er dette riktig og sunt forhold mellom leder og arbeidstaker. Selv om jeg har byttet arbeidsgiver to ganger det siste året, så er det ikke usunt. Det å ikke trives ett sted av en eller annen grunn kan forekommer. Når kroppen sier i fra at dette ikke er noe for deg, hvorfor i HELVETE skal jeg jobbe der da.

 

Alle mennesker; vi har sinn, karakter, skavanker, ikke skavanker, lett eller heavy psykisk ryggsekk, erfaring og utdannelse, interesser og hobbyer - er alle like uansett like verdifulle. Det er ingen feil å kjempe for sin egen lykke, eller hjelpe andre med det samme. Det er bedre å bidra litt, enn ikke noe. Det å komme sammen med gamle og nye bekjente, vante eller uvante miljøer gjør godt. Både for meg og for deg.

Gi en mine, og du får en kald tilbake, og det blir kjølig.

Gi et smil. Du får et smil tilbake. Det varmer.

På tide - jeg er fri.

Jeg har smilt fra øre til øre de siste dagene og uken, og vet ikke helt hvordan jeg skal utrykke meg.


På hytta ved Møvik, Rygge - ut mot gape i Påsken

 

Det enset jeg kan gjøre er å si at jeg føler meg FRI. Glad og fornøyd. Jeg besøkte lege min på tirsdag den 29/03, det var siste gang for denne perioden. Epoke, denne prosessen. Etter tre og en halv måned kan jeg få begynne å jobbe det jeg ønsker. Jeg må selfølgelig være forsiktig og høre på kroppen. Men der har jeg et fanatstisk team som ikke pusher meg på jobben, og takker ja til det jeg har lyst til. Til nå har jeg faktisk klart å jobbe litt hver dag, ikke mer en ca 5-6 timer med pauser og varieret oppgaver. Tempoet er ikke så høyt som jeg er vant til, men noen stressfaktorer ved at jeg ikke kan alt enda. Men det kommer, og hjelpen er nær hele tiden.

Den eneste utfordringen er å finne balansen med å jobbe nok for å tjene det jeg trenger når jeg ikke har full stilling, eller en sykmelding for å få hjelp. Dette er en av oppgavene legen ga meg, for å videre søke om avklaringspenger. Men en ting er uansett sikkert, det er så godt å ikke ha sykmeldingen over seg lenger. Jeg studerer jo også, og har to eksamen i mai, så faget må få litt kjærlighet nå fremover, som kroppen fortjener. Har siste samling starter denne uken, da blir det spennende. Jeg digger jus, og det er så godt å jobbe med det man brenner for, og med folk man trives med. Det har jeg lært meg nå, det er så viktig for at dagene skal gi energi, og ikke ta den fra meg.


Gir en take av og til
 

Jeg må jo se tilbake på denne tiden for å forstå dette godt.

Jeg har lært at det er kun meg; mitt sinn og, min kropp (det som skjer i den) som betyr alt. Det er den som bestemmer, den som kommer først og den jeg skal lytte til. Alt annet er ikke vesentlig. Andres ideer om hvordan jeg skal gjøre det, har ingen betydning nå. Jeg kjenner på det, ber om råd når jeg trenger det, oppsøker de som kan faglig svare, og tar da en avgjørelse som passer meg best på det tidspunktet som det må tas.

Jeg har lært at jeg skal ha få ting å hold på med på en gang, og kun det som betyr noe; trening, jobbe i et godt miljø og på mine premisser,  kose meg med venner og familie, mine hobbyer, kort reise vei til mine daglige gjøremål for å hvile godt mellom aktivitetene. Holde på friminuttene mine - de er viktige.

Det har jeg nå jobbet for de siste 2 månedene. Jeg har treningen som jobb, tilgang til fri trening samt at jeg jobber med serviece som faller lett for meg. På sikt skal PT utdannelse komme inn i bildet, og da blir det mer av trening og veiledning for andre. Det kan jeg trives veldig godt med, og alt fått masse støtte for å nå målet. Venner og familie har alltid vært det, men jeg har blitt flinkere til å oppsøke dem og kose meg med den tiden jeg har fått tildelt med dem. Jeg skal også flytte fra gamle byen og bare 10 min gange til jobben med to flotte kolleger. Det blir billigere å dele, det blir tryggere å bo med andre ang sykdom og hverdagen, og korte avstand til mitt daglig liv, skole og fritid. Det vil hjelpe på energien.

Det sites som jeg gleder meg over, er at jeg merker på kroppen at det blir lunere i luften. SOLEN varmer mer, lysere og humøret har kommet på sin plass. Selv om jeg har noen utfordringer igjen, så er de å takle, og de vil bli løst når tiden er inne. Det å vite slikt, er en god følelse. Jeg vet de neste månedene nå er mine. De har vært sitt delmål som er oppnåelig, som igjen vil la meg gå videre til mitt neste mål. Det å gå pararelt med flere gode ting for å lykke i noe man digger, er en super motivasjon, og ikke et ork å starte på. Det gleder jeg meg over.

 

Jeg fikk på fredag svar på sykehus oppholdet: Jeg har ikke NARKOLEPSI - Hurra, Det var en fantastisk nyhet. Jeg har godt oksigenopptak og søvnkaviteten er god gjennom natten. Jeg er igjennom alle stariene, og har snitt søvn på 7t. Sovner normalt inn som er mellom 10-16 min etter en normal dag. Så dette skal jeg glede meg veldig over.

MEN.... Min FATIGUE har blitt betydeligere verre den siste tiden. Selv om Sjøgren har stått stabilt stille en stund, så har Fatiguen blitt ekstremt verre, og løpt fra diagnosen. Dette var en av utfallene jeg trodde kanskje hadde skjedd. Men vi vet alle hva som hoder sovingen i bånd med kontroll. Gode aktiviteter, frisk luft og trening. Jeg har i perioden før sykehus oppholdet lært meg å få en god rytme på søvnen. Jeg legger meg mellom 22-23: leilighet er ryddet, vesken klar for morgendagen og klærne er lagt frem. Jeg våkner før alarmen som ringer mellom 6:30 - 7:00. Dette er uansett når jeg skal på jobb eller annet. Dette har jeg nå klart å få inn som en vane, og merker at dagene mine har en bedre kvalitet. Jeg vil kanskje ty til en søve økte fra 13 ish og blir borte i 30-45 min, eller etter  jobb fra 17tiden. Det hjelper på. Har altid alarm på slik at jeg ikke sover mer en 45 min, når det ringer da - står jeg rett opp, tar en kopp kaffe og gjør et gjøremål for å komme i gang, sånn at jeg kan være trøtt igjen til kl 22-23. Dette er veldig effektivt, og en god rutine.

Det kom frem en ting til som ikke overrasket meg når jeg så det, men likevel litt sjokkert over at det finnes en diagnose på det, og i mitt tilfelle er såpass alvorlig at jeg må medisiners for det for at det forstyrrer søvnen min. Jeg har noe som heter RESTLESS LEGS SYNDROM (RLS) Det vil si at jeg kan virke urolig, i leggene og føle meg "uneasy" Dette utrykke har jeg brukt så lenge jeg viste hva det betydd. At jeg føler en viss uro, uten å sette ord på hva det. Mark eller mauer i blode som svever rundt. Når jeg får dette er det nervene mine som har et anfall, og jeg får mini spasmer i musklene, Bitter bitte små, men nok til at det forstyrrer og man blir sliten. Resultatet de fikk under nattet og undersøklesen er at jeg har i snitt 14 slike spasmer per time, kroppen blir så utslitt, og ikke rart at jeg blir mer trøtt i peroder. En annen følge av dette er jo at jeg føler at jeg er bevisst selv om jeg er i den dypeste søvnen, og får med meg alt rundt meg. Jeg får ikke ro og vrir meg hele tiden. Veldig slitsomt. Men nå som jeg vet om dette, kan det løses, og jeg kan få ro.

Jeg må mest sannsynlig igjen på nye tester, for å finne ut om Sjøgrens og RLS har noe med hverandre å gjøre, men det er veldig velkomment når man får denne oppfølgingen.

 

 

'
All støtte og kos er topp.
 

 

Jeg tror på en bedre tid fremover. Jeg har mye gode ting å se fremover i mot, og jeg vet jeg får hjelp der jeg måtte trenge det. Det er en trygghet og en ro som har kommet nå over meg. Jeg hadde tanker og trang på flere ting, men bare de siste ukene har det merkelig sluppet taket.

Jeg er så heldig.