Stolt av å være lykkelig!

Nå kan jeg virkelig fortelle: Jeg blogger nå i luften på vei til Paris (27.05.15 - hadde ikke nett til å legge det ut før i dag) Min premie, min ferie, et vendepunkt.

Jeg har vært ganske stille i april og mai. Grunnen til dette er at jeg har jobbet hardt for å nå mitt store mål om jobbe 100%. Men ikke bare det , jeg er så heldig å ha fått ny jobb, der jeg kan få jobbe for et firma som ønsker meg for en jeg er - med mine kvaliteter og kunnskaper.

Onsdag 26 mai hadde jeg min aller siste dag i Accessorize. Jeg har hatt lyst til å forlate bedriften i over to år etter jeg var ferdig med Master studiet i HRM. Jeg ville videre fra sags jobben fordi jeg trodde at dette ikke var noe for meg, min helse og psyke. Jeg har hatt en avtale siden jeg gikk ned fra en Store Manager stilling jeg hadde og ned til salg Assisent stilling slik at jeg kunne få gå på dagen om det kom et annet tilbud som ville gjøre meg bedre.

I april etter å være nokså lei med mange avslag på rekke stillinger fordi jeg var overkvalifisert faglig, men manglet erfaring så sto jeg midt i dammen, og kom ingen vei. Jeg ga ikke opp og søkte en vikarstilling, HR i Espresso House Norge. Jeg elsker kaffe og kake, er en storkunde generelt, og trives godt i kafeene deres. Personalet er supre også. Jeg ble tatt inn på intervju på flekken, kom videre til 2. gangs, men så kom jeg ikke videre fordi andre som hadde søkt hadde mer rekrutterings erfaring enn meg.

Men... de ønsket ikke å gi slipp på meg pga min erfaring som manager, min personlig verdier, holdninger, og etikk på hvordan en bedrift skal være, og fordi jeg er nettopp den jeg er. Jeg begynte å trives bedre for hver gang jeg møtte på disse menneskene bak Espresso House. Jeg tenkte mer og mer på her vil jeg faktisk jobb uansett om jeg blir ekstrahjelp, barista eller manager. Jeg må ikke jobbe som HR når bedriften matcher så godt med de verdiene jeg står for.

Jeg ble invitert til en nytt intervju til stillingen Coffee Shop Manger for en ny butikk som skal åpne i slutten av august. Jeg har jo aldri hvert med på denne prosessen før, ved ååpne en ny avdeling eller ha ansvaret for så mange mennesker på en gang. Alltid fått alt servert, og bare må fullføre. Her skulle jeg få mulighet til å bygge opp en avd. som blir preget av meg, mitt team, min familie, min signatur ( selvfølgelig innen rammene til EH) Dette har jeg jo aldri gjort før. Jeg har mye erfaring å bruke, det er lenge siden jeg har brukt dem, og jeg er faktisk klar til å sette på den nye hatten. HR få en alltid bruk for når en skal lede andre. Et stort hjelpe middel faktisk.

Jeg fikk tilbudet om jobben, med mange muligheter til å få vokse og utvikles. Prestere jeg etter mål, vil flere drømmer oppfylles, og da med enda mer kunnskap om det firmaet jeg jobber for. De ønsker å ha meg der langsiktig, de ser at det er mye jeg kan bidre med i deres raske utvikling, og det er jeg så stolt av. Det å bli satt pris på og bli ønsket velkommen i en ny familie er så fantastisk. Jeg var veldig usikker etter dette siste møte. Jeg har ikke sagt at jeg har SS. De spurte aldri, men så har jeg heller ikke hatt det så bra i kropp og sjel som jeg har det nå.

Samme uke som jeg var på det siste møte var jeg hos legen. Prøvene mine viser de beste resultatene noen sinne. Alle verdier er perfekte, men jeg skal fortsette med kosttilskudd og diett som jeg har gjort til nå. Anstrengelse astmaen min er borte, trening og fysio har gjort strålende resultater. Jeg må fortsatt gå på inhalator og kortison hver dag samt ekstra i forhold til fysisk aktivitet for å forebygge, og minke risiko for nedre luftveisinfeksjoner. Er født med dårligere lungekapasitet, og trekker ikke opp så mye oksygen som de fleste. Det er ikke plagsomt. Fysioen og treningen har gjort så godt at de mener begge at jeg er klar for å gå tilbake til 100% jobb.

Mitt oppdra for min egen helse er fullfør. I 5 mnd har jeg jobbet så hardt for dette, min mentale og fysiske helse er i en så god stand at jeg virkelig gleder meg over livet, og alle andre rundt meg. Ja, jeg har sjøgrens, jeg fungerer normalt og jeg må ta hensyn. Jeg kjenner mine begrensinger, og alle mine uvaner er snudd, justert og er en del av daglige rutiner.

Tanker til handlinger, handlinger til vaner, vaner til livsstil. Jeg har oppnådd noe meningsfylt for meg selv, jeg ga aldri opp, og nå får jeg en kjempe premie.

På mandag 1. juni kl 06.00 tiltrer jeg ny jobb som Coffee Shop Manager i Espresso House Norge AS - opplæring!

LYKKE!

VærBitt

Vår, sommer, høst og vinter har sin sjarm på hver sin måte! Jeg mener at Norge er det beste landet å bo i bare pga det!

 

Vår og høst er vel mine favoritter, noe fordi jeg elsker å kle meg lag på lag, og slipper å være for varm eller for kald! Luksus.

 

Men været og årstiden har sine ulemper for oss med revmatisme! Hvert fall for min del! Jeg merker så fort når noe skjer i luften. Jeg har alltid likt å se på været, og synes dokumentarer om ekstremvær er fasinerende. Min mor sa til meg da jeg var liten at Mommo, hun og jeg hadde sjulte og magiske krefter, og hun sa vi kjente på kroppen at når det skulle bli væromslag.

Yeah right tenkte 6 åringen, og ser mor ligge på sofaen på hytta ved Larkollen. Hun sover tungt, og har et litt sårt utrykk i fjeset, og har ledd som er store og rød! Hun klagde aldri, og jeg viste at når det var uggent vær, da likte mamma seg best under pleddet, te i koppen og bare tok det med ro. Ganske stille var hun også. På utsiden av hytten kunne vi se svarte skyer som buldret inn fra havet og inn bukta vår. Vannet i fjæra hadde vokst, noe hvitt skum var på toppene! På et vis magisk.

 

Jeg viste ikke på den tiden at mamma var syk med artrose. Hun sa det aldri før jeg var godt opp i tenårene. Jeg hadde kjent at disse kreftene hun snakket om hadde blitt sterkere og sterkere! Behovet for å hvile mellon slagene og hamringen i fingre, tær, håndledd, ankler og hofter ble sterkere!

 

Da fortalte hun også at ved væromslag, gjerne 12-24 timer kjente hun det at noe ville forandre seg i luften! Kroppen var bare kaputt!

 

Det sure er at de magiske kreftene er ikke helt innafor, men jeg har lært å følge med på værmeldingene, kan neste føle på meg det de sier, samt legge opp dagene der etter! Er det skiftende så er det bare å spare på energien og ikke ha så mye i tapete, og er været stabilt- utnytt det!

 

De siste dagene har været vært veldig uatabilt i Oslo, det kjennes, og nå skal jeg hjem etter legebesøk (gikk veldig bra) og kose meg til jeg skal på jobb og ha en nydelig dag med kolleger!

 

Sår konsekvens.

Jeg viste at dette ville komme.

 

For hver dag som jeg ikke fikk trent, pga forbud fra legen, viste jeg at for hver dag som gikk, var en dag næremer til hva som kroppe opplevde i dag,

I går var det 17. mai en fes dag, champis, og for en gang skyld hadde jeg ikke lagt opp det store løpet med husstell, pynting, baking og aktiviteter. Det eneste jeg viste var at det ville bli en super start med god frokost, en god og gledens daggenerelt, mye gåing og en super middag  - alt med gode venner.

Det ensete jeg hadde håpet på var at Mr.Sjogrens kunne holde ute en dag til uten å vise seg. Det klarte han ikke.

 

Jeg har hatt en magefølese at noe var på fære inne i den 167 cm lange kroppen. Etter 3 uker med infeksjoner på rad og rekke, (influensa, bronkitt, lungebetennelse og bihulebetennelse). Etter å ha endelig kommet tilbake i jobb har jeg kjent at behove for å hvile og sove på ettermiddagen har vært et "must". Jeg har ikke tenkt så mye over det annet at jeg har følt at øynene har vært vonde, tørre og veldig trøtte, og behovet for å legge meg ned når det over hode ikke passer seg sånn virkelig intreffer.

 

I natt kl 02.12, og kl 4.00 våknet jeg av en enorm smerte i fingre, tær og rygg, Huden svir som om jeg har brent meg på brenesle på disse områdene. Voltartol salve hjelper ikke. Gamle tiltak må iverksette når dagen starter på denne måten. kl er nå 08.00 Smertestillende 1mg blir tatt på tom mage, ullgenser og sokker på. Foamroll på gulvet med meg opp på. Ruller rundt og maserer opp blodsirkulasjonen til jeg blir varm, og hører at ryggen har knekk seg naturlig opp. Det gjør fortsatt vondt. og tårene sprette, gråten hamrer på innsiden. Jeg har nok en gang blitt bortkjemt med å ha så lang peridoe uten dette tulle, at jeg er overvelmet på hvordan det kjennes ut.

I dag er det en ny dag, ny uke, og mange muligheter vil bli presentert for meg i dag. Jeg er evig takknemelig for at jeg har klart å komme der jeg er i dag, at folk ser meg for den jeg er og blir akseptert på kunnskap og lidenskap fremfor Mr. S. I går på 17. mai, møtte jeg flere gamle bekjente jeg ikke har sett seiden jeg gikk på VGS. Det var så godt å høre de leser det jeg skrive, og følger min progresjon, og er med meg. Dette ante jeg ikke, Og er så takknemlig for at jeg har hemmlige tanker fra de jeg selv bryr meg om, og selv følger fra avstand. 

 

Tilbake til det jeg tror på og kjemper for...

Nok en gang ble jeg en ny forsøkskanin for egen helse. Det å være trenings ri, og ikke så flink til å følge den strenge dietten - fikk meg sakte, men sikkert inn i den tilstanden, og følelsen jeg ikke ønsker å være i. Dette bekrefter enda mer at min teori og praksis faktisk er relavant for meg, og håper ta dette kan være med på inspirerer flere og gjøre det samme. Jeg er ikke i tvil om at det jeg har jobbet så hardt for har hatt en effekt på helsen, og de siste tre ukene med infeksjon. 

Jeg taklet dette på en veldig god måte. Frustrasjoenen har jo selvfølgelig vært stor. Pysken har også gitt meg et puss fordi jeg ikke kan bestemme hvordan det skal gå, hvor lenge jeg blir liggende med tullet, og at infeksjoner som dette er desidert min verste SS fiende.Det at jeg har følt meg ubrukelig på alle plan er heller ingen god følelse.

Alt annet som tørre øyne, munn, hud osv kan jeg leve med, men ikke dette. Dette kommer jeg nok aldri til å takle. Men jeg har hvert stort sett i godt humør, jeg klarte å gjøre små tinge hver dag selv om det var tøft; jeg klarte å gå turere, selv om jeg måtte skifte klær etter på pg feber, og jeg klarte å hvile 100%. Jeghar nok vært mye dårligere enn jeg vil innrømme. Poenget er at jeg ønket å bli bedre. Jeg syntes verken synd på meg selv fordi jeg var isolert, eller tok noe for gitt som "ja ja jeg har jo tross alt Sjøgrens" NEI - det var lettere på et vis denne gangen. Jeg tok heller ingen snarveier. Selv legene var hele tiden på for at jeg fikk det jeg trengte i denne perioden.

I morgen skal jeg til legen igjen for kontroll, og da skal jeg faktisk løpe på en av testene.(se lungekapasitet før og etter trening) Gleder meg så veldig til å bruke kroppen igjen, være til stede og la føttene vise vei. Jeg vil da starte å trene igjen, og da skal jeg ta dere med meg!

 

Må fortelle...

Jeg tror innen de neste mnd at mye av mitt liv vil forandre seg. Jeg kan ikke si så mye nå, men snart. Dette er også en av grunnen til at dere ikke har hørt fra meg på lenge. Men mine mål om å være fult i jobb, sammen med trening, fysio, diett, det sosial og frihet er snart innen rekkevide. NAV kan ta seg en bolle. Mine mål og drømmer kan være oppfylt om ikke lenge. Det vil si at det jeg har jobbet for siden januar -er snart over, og det vil si at ingen ting er umuilg selv om det kommer store steiner på veien. Sånn er livet, og livet skal være hupete, kanskje litt mer for oss med SS, men alt lar seg gjøre ved å lære av egne handlinger, tanker, og der av nå drømmer og mål.

 

Jeg elsker mitt liv, jeg er takknemlig, og jeg er elsket. Ingenting annet gjelder.

 

With this I am happy to tell that my blog would soon be translated to English. First in shot notes after the Norweagian text, and than in full text. Thanks for feedback at instagram @mr.sjogrens.blogg

Forsøkskaninen svarer.

Da var det blodtype-dietten vi skulle snakke om igjen.

 

Jeg fikk i forrige innlegg utrykke hvorfor jeg tror det var viktig å snakke om dette igjen, det var mange som uttykket sin skepsis til dietten, og det forstår jeg. Jeg tok derfor dette inn til betraktning, og søkte videre på tema om dietten generelt, videre snakket jeg med fagpersoner om det jeg gjorde med egen kropp.

 

Var det greit og riktig det jeg gjorde, og var det andre tiltak jeg kunne gjøre for at min Mr. Sjøgren vil fade fra hverdagen?

 

Nå er det ca 9 uker siden jeg startet på dietten aktivt. Siden jeg har blodtype A skulle jeg kun spise hvitt kjøtt, utvalgt fisk og sjømat, utvalgte frukt, grønt og bær. Minke på gluten og laktose, og spise lite og ofte. Unngå sukker, sjokolade og godter.

 

Jeg skal innrømme jeg hadde mange uvaner i min dietten, og det var i grunn derfor jeg ønsket å testet dette. Jeg har en familie som elsker å ha selskap uansett anledning og mange flinke kokker og bakere fra den gamle skolen. Alt er lagetpå hjemmelaget vis, og sjeldent halvfabrikater. På en måte er jo det veldig bra pga innhold av salt og fett, men så er slike dietter nokså mektige på andre vis. Jeg har svakhet for mange ting spesielt når det kommer til mat; problemet er ikke at jeg har et dårlig kostholdt generelt, men når jeg får ?dilla? får jeg virklelig dilla og klarer ikke å stoppe og føler ubehage med meg selv pga det. Når jeg kom inn i de periodene var det vondt å komme ut av det. Det skremte meg hver gang.

 

Jeg har aldri trengt å gå på diett egentlig, men når jeg ser andre familiemedlemmer som ikke klarer å begrense seg. Derfor er jeg selv redd for at jeg skal komme inn i samme onde sirkel med tiden tiden. Jeg har flere på far sin side i generasjoner som har slitt med overvekt. Deler av mammas side også. Revmatisme og diabetes 2 er også tilstede, ingen god kombinasjon. Fellestrekkene er depresjon, dårlig mat i mengder, og lite aktivitet. Jeg har sett hva det har gjort med livskvaliteten. Jeg har sett hva slags tanker og unnskyldninger som kommer med dette. Det stopper aldri heller. Jeg er ikke bedre selv egentlig når det kommer til mat, forbruk eller annet, selv om jeg ikke har nådd dette punktet enda de er nå.

 

Jeg vil ikke med Sjøgrens være den samme nå som jeg lever med SS. Men vi alle erfarer jo ting som snur livet på hodet, og da må en gå videre. Dette gjelder nå også, men jeg ønsket heller å være et forbildet for meg selv, slik at det er en hverdags sak for mine egne neste generasjon. Jeg skal ikke være et dålig forbildet og da starter det med meg og mine tanker, som blir til handlinger som igjen blir til bedre vaner. Alt handler nettopp om dette. Jeg tror egentlig ikke det har noe med selve dietten å gjøre, eller hva en egentlig putter i seg, men være sterk, bevist og alt med måte kombinert med aktiviteten. En skal kose seg hver dag, men hva er kosen? Det må da ikke være mat, heller fokuset på lage den eller nyte den sammen med andre.

 

Jeg har kjente flere følelser som ikke var gode som jeg ville ta tak i.Beskrive. Så derfor sjekket jeg om blodtype-dietten ville endre dette, det haddet vært et faktum før, hvorfor ikke nå også.

 

Oppfordring: Hvis flere av leserne mine kjenner seg igjen i det som står under, ønsker jeg at dere skriver om det i kommentarfeltet ? for dette kan være felles for mange flere.

 

Rett på sak:

Rødvin/sprit ? trøtt og smerter i ledd morgningen etter, forblir i leddene noen dager etter

Søt gjærbakst -  Smerter i magen, klump i magen, lyst på mer, etter 45 min, Fatigue masken over øynene resten av dagen.

Søt melk ? laktose innholdige drikke/saus: Massive kramper i magen, mye luft og videre til diaré (kommet med tiden)

Søtsaker/sukker: Hekta når jeg først starter, energi opp, og langt ned etter på og der blir over en god stund.

Rødt kjøtt i perioder  - Smerter i mellomgulvet, kramper og treig fordøyelse.

Enkelte belgfrukter/bønner  - Samme som rødt kjøtt.

 

Tilbakeblikk:

De første ukene da jeg først skrev om denne dietten var det bare nok med å vende seg til å kutte ute de tingene jeg trodde jeg ikke kunne leve uten; Brød, pasta, kornblanding(gluteninnholdig produkter), laktose, sukker og uvaner.

Jeg tilføyde mer grønt etter anbefalinger og sørget for at de jeg kun spiste fjærkre og anbefalt fisk. mer og mer dag for dag, uke for uke.

Det tok på lommeboken å bytte ut alle hverdagsproduktene. Spesielt sukrin, glutenfrie, og laktose frie alternativer. Men jeg ble mer kreativ med middagen, og bakverkene jeg måtte lage selv. Det er ikke alle butikker og kafeer som tilbyr glutenfrie alternativer ? og det beste var å ha med selv.

 

Dette var egentlig ikke noen problem. Det jeg merket først var at jeg ble oftere sulten. Da var det ikke bare å gå i butikken å ta en sjokolade, eller en yoghurt, gå til en kafé å kjøpe en bolle. Det var uvanene som var verst å bryte,  det var det jeg fikk mest vondt av i sinn og kroppen, og de tingene som gjorde meg rar på innsiden. Jeg fikk ikke lov, og derfor måtte jeg begynne å ta med selv og ha flere posjoner med nøtte/fruktbalndinger, oppskåret frukt og bær i beger, og matpakker.

 

Jeg måtte bakte ca 2 ganger i uken, bakte egne sunne kaker/lapper og lagde egen snacks til å ha med meg på veien, på jobb og til trening. Dette førte til at jeg viste nøyaktig hva jeg fikk i meg, hvor mye energi jeg konsumerte, hvor lenge energien ville vare per måltid, og at jeg slapp å tenke på ?hvordan blir formen og magen nå de neste timene.  I starten krevde det en del, og jeg var på nippe til å gi opp flere ganger, men så gikk det over til at det bare var slik - og jeg begynte å få rutiner, og føle mer behag og våken i hode og kroppen. Mer tilstede.(???)

 

En annen positiv ting som jeg oppdaget var gløden for å lage mat og bake kom ganske raskt tilbake. Jeg har lenge ikke hatt denne energien, lysten og ønsket om å være kreativ på mat fronten. Etter hvert som energien kom, styrke fra treningen og kjente resultatene var det ikke snakk om å feie under teppet at jeg fikk mer ut av dietten enn bare å være bevist på maten.  Nå måtte jeg i diettens ånd, bare etter tre uker og er til dags dato fått mine nye matrutiner innunder huden. Ikke hva jeg putter i meg, men hvordan jeg planlegger og tilbeder den.


Hvor mange ting kan jeg putte i en rett eller snacks som gjør meg godt, uten at det dreper maten? Her er/var det bare kreativiteten som stoppet meg.

 

Nå har det gått ca 10 uker der jeg har vært gangske så tro mot denne dietten. Når jeg sier "ganske" så har jeg testet meg frem med både gluten og laktose. Gluten har gått veldig bra, men ikke søt gjærbakst, ikke fult så bra. Laktose ? søt melk har gått til dundas, men sure melkeyper har gått ypperlig. Legen nevnte at dette hadde sammenhenger med sjøgrens, så dette finner jeg veldig interessant. Legen syntes dette var så spennende da jeg fortalte om hvordan jeg hadde hatt det, at hun tok en allergi test på mat med mer. Samt noterte dette i journalen min for videre utvikling av meg selv som testkanin. Tenk å ha en så engasjert lege. Fysioen min gjør det samme ? hun er like nysgjerrig hver gang jeg kommer med ny ?findings? om mat, helse og trening av observasjon av mine egne handlinger.

 

Jeg er kanskje ikke så tro mot dietten i dag, men jeg har i dag lært hva kroppen min tåler, hva som gjøre den godt og ikke. Derfor holder jeg meg bare unna disse tingen. Ikke minst fått gnisten tilbake med kokkelering, og fått sunnere rutiner rundt mat iht. aktivitet. Mine matuvaner, snacking og småhandlingen er over, og innholdet på handleposene er en helt annen story. Jeg må si at økonomien min ble dårligere siden jeg byttet ut en del varer, men nå som jeg vet mer er det ikke så drøyt lenger. Spesielt nå som jeg har sluttet å småhandle ting jeg ikke skal spise. Det har hjulpet psykisk å vite hva en skal ha og ikke når en handler, spontaniteten blir stoppet, fordi kroppen fysisk ikke ønsker tanken på produktet.


 

Jeg har også fått med min mann på dette prosjektet, vi er veldig opptatt av sunne matvaner pga trening og høyt aktivitetsnivå. Vi må prestere når det gjelder, og være tilstedet. Han har virkelig deltatt. Jeg har prøvd på han glutenfri og sukker fri produkter. Glutenfri klarte han ikke helt, men sukkeret er ok. Vi har holdt middagen som den er anbefalt for begge etter blodtype-dietten siden den er felles, men alle andre måltider velger vi selv ? da er vi likevel ikke sammen. Her har vi blitt mer beivste på hver vår kant. Vi har også bastet oss for å vri litt på denne dietten ved at vi er super dedikert i hverdagen, men fredag eller lørdag har vi det vi kaller spisedag. Da spiser vi det vi har lyst på, kanskje tar et glass eller to, hjemme eller på byn, og spiser godis. Da lurer vi kroppens forbrenning, vi koser oss og tenker ikke. Dette har vi gjort nå noen uker, og det er en kjempe fin justering. Vi får litt av alt på en sunn måte etter vårt levemønster.

 

Siden vi har snakket mye om dette, har tv-program om samme tema også gitt oss gode diskusjoner rundt det vi gjør. Jeg skal ikke gå så mye innpå det nå, men det er to diskusjonstemaer som må nevnes. Den ene er forskjellige dietter rundt om kring i verden. Det morsomstemed denne dokumentaren er at de fleste nasjonene ved kysten av Europa og i Skandinavia  ligger på 10 på topp listen for best diett i verden etter denne forskningen/dokumentaren. Dette er dietter som har vært i generasjoner i århundrer, og basert på hva jorden og havet rundt gir befolkningen. Det jeg bet merke til her var at 8 av 10 av disse dietten var så like blodtype-dietten for A, B og O at jeg måpte. Disse befolkningene som hadde levde på dette hadde mindre sykdomsbilde en mange andre nasjoner i verden, og gjennomsnitt levealder var mellom 84-97 år i disse landene. Dette kun på diett og livsstil. Da tenker jeg at det er noe bak denne dietten jeg har prøvd, som har en helsemessig effektivitet, og et fast ståsted. Disse diettene var forsket mye på. 

 

Den andre dokumentaren jeg så var om barn som var overvektig av junkfood og godis. Barn er ganske uskyldig på hva som blir servert. De vet ikke hva det innholder eller har kunnskap nok til å si nei til det de får servert  Kort fortalt var det foreldrene som skyldte på matbutikken, produsentene, reklamen og stoffskiftet. Legene i disse tilfellene sa noe helt annet -  at det var foreldrene som oppdro barn med dårlig mat. Jeg vet av erfaring at dårlig matvaner fremhever sykdomsbildet som alt er der, og gir anlegg for unødvendig sykdommer, trigger også frem latente kronisk sykdommer. 

 

Da er spørsmålet mitt: handler diett om mat eller holdning?

 

Så konklusjonen min er arv og miljø har mye med dette. Holdninger til egen kropp, og det som eksitere i hverdagen har også mye med dette å gjøre tror jeg. Jeg har vært tre forsøkskaniner siden jeg var tenåring.

Da jeg ikke spiste og trente for mye ? trigget jeg Sjøgrens ? dette gikk nok 10 år, før diagnosen var satt - så det å ikke spise er ikke bra .

Da jeg spiste uten å tenke, fordi aktiviteten min var like vel så høy var helle ikke så bra ? sykdommen eskalerte, og plagene ble verre fordi jeg ikke tenkte.

Da jeg fikk bevisthet, og en ny holdning som ble en del av hverdagsrutinen ? ble liver vendt på hodet. Jeg levde igjen, jeg fant frem henne jeg mistet da jeg var tennåring ? bare mer erfaring og kunnskaprik. Lysten på å fortsett dette livet er enormt, og jeg er dedikert for at jeg aldri skal gå tilbake til ?stakkars meg?

 

Tidstyven

Jeg beklager til mine lesere at jeg ikke har hørt fra meg på en stund - jeg har jobbet med tre innlegg de siste ukene, med dead-line og alt mulig. Men så har dagene bare gått i hverandre av forskjellige gjøremål. Plutselig har det gått over 10 dager siden sist.

Jeg kjent i perioder at kropp og hjerne har gått noe tregere enn min egen vilje. Det har vært en "uten for meg selv opplevelse" på mange måter. Jeg er en planlegger. Jeg kjenner, og vet godt hvor lang tid de forskjellige tingene jeg skal gjøre tar, samt hvor lang tid jeg bruker fra et sted til et annet. Men så har det skjedd noe. Jeg er forsinket i mitt eget jeg. Jeg tar meg selv i at jeg bruker 5-10 min lenger på alt jeg gjør. Klokken går forbi meg uten at jeg merker det. Betraktelig.

Jeg har også kjent at det å sette i gang er vanskelig igjen. Spesielt på jobb, og husarbeid hjemme. Jeg er en person som liker å ha orden, og er kjent for å gjøre mitt arbeid innen tiden, multi-taske, og levere. Den siste tiden har jeg klart å levere, men ikke så godt som jeg ønsker fordi jeg ikke føler jeg har vært treg i mitt eget jeg.

Jeg var så stolt av meg selv forrige torsdag. Jeg hadde endelig klart delmål nr 1 med fysioterapauten min. Grunn av all trening jeg har lagt inn, dietten min og den mentale positiviteten, hadde jeg nå kommet til ett punkt der hun mente jeg ikke trengte å komme ukentlig lengre. Jeg var så lykkelig. Jeg tekstet til samboer, mamma og halve vennegjengen fordi jeg var så lykkelig. At jeg hadde klart dette mot alle odds, kritikk fra menge Sjøgrenere jeg har snakket med for at de mener jeg overdriver. Det var mulig.

Legen var overbevist om at det var ordningen på jobb, fysio, maten og trening sammen som hadde fått meg dit jeg var kommet. Planen vår sammen er god, og et bevis på at kronisk sykdom lagt til rette i arbeidslivet er fult mulig.

Vi må bare lage en pakke som fungerer til den enkelte, den må testet mnd for mnd, og implementere det til hverdagen. Done deal.

Men etter 10 dager, altså noen dager etter at jeg pleide å se henne - da smalt det. Ikke så voldsomt, men nok til at det påvirket dagene mine. Musklene i ryggen stivnet til. Jeg har lenge hatt problemer med å sove en hel natt, og kjente nå at kroppen sa i fra i hele seg.

Kanskje disse to kombinasjonene har noe med at jeg er litt treig akkurat nå. Legen sa til meg at Sjøgren er ikke til å stole på, noe du alt vet så godt.

"Men jeg registrerer jo at det har kommet nye symptomer på deg som vi må følge med på - Nå har vi sett nerver i klem, og nå nylig nerver som ikke følger med i timen, sammen med fatigue så er ikke det en god kombo. Men vi vet at det forekommer. Ene dagen er det smerter enten her eller der, fatigue, stivhet og infeksjoner som holder på i evigheter nettopp pga SS. Det må bare medregnes".

ÆÆÆÆSJ og jeg som er nå blitt potte forkjølet - i dag på sjette dag. Sist gang holdt jeg på i 5 uker med samme greie. Det var det som fikk meg ute av drift i desember.

Hovedsakelig det jeg jeg ville frem til i det første innlegget var det forskeren på Riksen sa: "at trening og kosthold skal ingen sjøgrener undervurdere" Det er så sant. Jeg kan bekrefte at det ER sant. Det hjelper, og det øker livskvaliteten så betraktelig på alle arenaer i hverdag.

Derfor er det ett så viktig tema å snakke om. Jeg vil rett og slett oppfordre nok en gang om å bare ta seg selv i nakkeskinnet og sette i gang om en ikke alt er godt i gang. Vi er våre egne tidstyver - og jeg tror at det oss selv som kan gjøre det beste for oss selv.

Det andre innlegget handlet om blodtype-dietten som jeg med tiden har fått mye kritikk for å ha lagt ut. Flere av leserne mente det var upassende fordi det var en diett som hadde i seg selv fått mye kritikk. Så jeg snakket snakket med legen om dette også. Dette skal jeg ta i et eget innlegg. Jeg ar funnet ut ganske mye om min egen kropp som har fulgt denne dietten, men også ved å snakke med forskjellige fagfolk, og andre der forskjellige dype diett mot trening og sykdom er vesentlig uavhengig av hva forskere sier. Det var til og med et tv-program i går der flere folkeslag spiste tilsvarende den dietten jeg har spist, og hadde en snitt levealder på mellom 85-91 år, med et veldig lavt sykdomsbilde. Det må da forklare noe om at jeg ikke helt på bærtur. Jeg kan jo kalle det noe annet om leserne mine synes det er bedre.

Så jeg lover at neste innlegg skal handle nok en gang om dette. Nettopp fordi jeg tror på det jeg gjør med egen kropp, fremfor å høre på andre som jeg mener tar alt for menge innunder samme bås og kaller det forskning. Jeg er kun meg og trenger kun hjelp til mitt live. Ikke bli sammenliknet med 100 andre som er tilsvarende. Det er ikke godt nok. Selv om det kanskje ser fint ut på papiret i en forsknings rapport med signatur av en fancy lege som ser på statistikker fremfor å møte pasienten en til en.

En annen ting som må merkes - til alle som ikke gjør annet enn å sitte på nett og sosiale medier. Les hele innlegget, forstå det som står mellom linjene, og lære forfatterene å kjenne før man kritiserer og belaster den med unødvendige ord. Jeg er alltid åpne for debatt, men ikke døm meg fordi jeg vil leve et godt liv, og gjøre alternative tiltak for å oppnå akkurat det på tross av anbefalte råd. Alle skal vite at jeg tester råd fra fagpersoner først, men når det ikke fungerer tar jeg rådet videre et hakk, utvikler det og diskuterer det når neste time er.

Jeg er ikke fan av folk som stjer sin egen tid, fordi vanedyret er satt i sving, og hverfall ikke pga meg.