Kroppen har forandret seg!

Da har jeg kommet meg igjennom 3/5 uker med opplærings opplegg. I helgen var jeg så heldig å få jobbe med nydelige mennesker på Espresso House Continental. Det å jobbe et helt nytt sted, som var så mye større en hva jeg var vant med, var eg noe skeptisk til. Jeg har aldri jobbe så lenge, og så sent på kvelden. Men jeg var ikke alene et minutt gjennom vakten, og jeg hadde kolleger som var vant i snippen, og noen som var enda ferskere enn meg rundt meg. Det var så gøy, og jeg fikk prøvd meg på alt jeg hadde lært.

 

En ting var at butikken er den største i landet, det var VG-lista i helgen, og prognosen på mange kunder var stor. Hvert fall når det er flere 100 000 mennesker som passerer gaten forbi shopen, og mange nye mennesker å jobbe med. Det var uvant, men igjen jeg ble tatt i mot med store åpne armer, gode smil, og ?nå kjører vi på?. Jeg trodde det å jobbe sent (veldig sent) på kvelden skulle sette meg litt ute av spill. Men det var ikke så vanskelig. Jeg har nå lært å bruke min fritid før eller etter jobb effektivt. Enten møter jeg venner, kvalitetstid med kjæresten, eller får gode treningsøkter før eller etter.

Jeg merker at jeg er sliten, og at jeg er trøtt, men jeg har energi til å fortsette litt til. Jeg er sånn ?godsliten? hvis du skjønner hva jeg mener.

 

Det er nye hendelser som foregår i kroppen min, noe jeg ikke har lagt merke til før. Begynner kroppen å forandre seg, eller er det fordi den går igjennom ny aktivitet og mer positive følelser som?

 




 

Slutten av forrige uke begynte jeg å få skikkelig feber, slik jeg hadde da jeg hadde lungebetennelse. Det gikk helt til jeg kaset opp. Bare en gang. Jeg trodde jeg var matforgiftet, men alt var så merkelig. Det tok hele natten, og en halv dag til før jeg var på beina igjen. Så var det som ingen ting hadde skjedd. Hva var dette?

 

Jeg tok frem mitt fantastiske hefte jeg har fått av NRF; leste meg opp der sto det: ?Enkelte kan ha langvarig, lett feber (kvelds teperatur 38 C). Om dette ikke er forårsaket av en infeksjon, kan det være et uttrykk far at Sjøgrens Syndrom er spesielt aktivt. Oppsøk alltid lege ved mer enn 38 C feber i over en uke?

Jeg har vanlig temperaturen på 36C, så da skal jeg ikke mye opp før det setter i gang. Men hele ungdoms tiden min, eller noen år frem til jeg ble 21 år hadde jeg kvelder der jeg måtte pent gå inn i kjølerrommet hos mamma og pappa, eller bytte klær i løpet av natten fordi jeg var så varm. Jeg har ikke opplevd dette siden da, men nå nærmer om noen uker er jeg 30 og nå skjer der igjen. Finnes det sykluser i sjøgrens verden? Veldig fascinerende.

 

Til tross for høy aktivitets nivå nå i ny jobb, 100% aktiv og mentalt tilstede, har jeg ikke hatt så mye vonter i ledde før nå. Det er jo naturlig egentlig med det som er funny business et at det er kun ett og annet lett. Ja, jeg sliter med hele hånden eller foten, men med medikamenter roer det seg godt ned. Men så henger mellom leddet i en pekefingern eller en hoven tå seg opp og vil ikke adlyde ordren fra resepten. Da må jeg nesten le. Det ser jo så dumt ut, og jeg blir jo nokså klønet for noen timer ? men så løsner det så går det greit.

 

Jeg tror jeg trening, fysio og en god diett har hjulpet meg godt inn i dette. Roen på at jeg vet at disse fem ukene ville bli aktive, men de tre mest heavy ukene er nå over. Nå er det repetisjoner, og amin som gjenstår. Siden jeg skal jobbe i samme avd. Til jeg går på ferie har gjort at vi ikke stresse helt med det, og bare er med når ting skjer. Det hjelper jo masse til at jeg kan bli enda bedre i service.

 

Nå ønsker jeg virkelig å lære å lage god kaffe, og få alt på plass. Da kan jeg slutte å drømme så veldig om det. Det er jo veldig vanlig å drømme om jobb, spesielt når det er nytt, mye å ta inn, og redselen for å ikke lykkes. Det siste har jeg ikke opplevd enda. Men jeg lager mye kaffe i søvne. Det har jeg ikke helt lære enda. Jeg gleder meg til at er på plass.

 

Søvn er også noe som har forandret seg i det siste. Da jeg ikke var i full jobb sov jeg mye mer, eller så måtte jeg ta friminutt på dagen for å prøve å sove, men klarte det aldri fordi jeg var så overtatt. Siden jeg sover lett generelt, og har en katt som vekker meg kl 4.00 hver natt så er det ikke så lett å få nok søvn. Men når dagen kommer, og jeg er i gang er det greit selv om. Er jeg i en god periode ? ja jeg tror det, selv om noen symptomer melder seg av og till i løpet av dagen, klarer jeg meg fint i full jobb enn så lenge!

 

 

Det er sikkert at Mr. Sjøgrens er en aktiv mann, og at han forandrer seg hele tiden. På en måte er det ok, fordi han faktisk responderer på det jeg gjør. Jeg har også blitt såpass godt jeg han gir en liten "heads up" før det kommer  til å skje noe, da kan jeg fin gjøre noe med det før det vil skje noe!

 

Nok en gang et ovetak på Mr. S.

 

Vil i dag sende en stor hilsen og takk til alle mine nye kolleger som jeg jobber med, snakker meg og har blitt kjent med de siste ukene!

Rett på sikt!

Da har jeg kommet meg i gjennom uke nummer 2 i full jobb. Det er mye å ta inn, men føler jeg takler det nokså bra.

Første uken handlet om å bli kjent, og ble bokstavlig kastet inn i det ukjent fra dag en. Det gikk bedre og bedre etter hvert som jeg begynte å skjønne prinsippene og oppbyggingen av alle vakter, teknikker og rutiner. På slutten av uken kom det også inn for meg at jeg ønsket å fortelle om at jeg hadde Sjøgrens. Jeg var veldig i tvil, men ønsket av en skulle vite tilfelle jeg ville slite. Redselen for at kroppen sviker før sinnet er der hele tiden. Tempoet og stress faktoren kan bli veldig høy i perioder, og merket på slutten av uken at det det var stor sannsynelighet for at Mr. S kunne komme smygende.

Jeg endte med å fortelle min opplæringsansvarlige i den avdelingen jeg skal være i til den avdelingen jeg skal starte åpner. Jeg avsluttet sist innlegg med at det ble tatt godt i mot, og at hun var glad for at hun fikk vite det. Hun ønsket at jeg skulle fortelle min driftlederen og driftkoordinatoren slik at de kunne hjelpe til nå, og på senere tidspunkt når jeg på sikt skal stå på egen ben.

Jeg brukte hele helgen på å tenke meg om, og kom frem til at det kanskje var for det beste. Mandagen og tirsdagen skulle jeg uanstt på kurs på hovedkontoret med driftkoordiantoren, og da fikk mulighet til å fortelle det til henne. Jeg spurte pent om å få noen ord i løpet av dagen. Hun tok dette veldig fint, og begynte å tenke på teamet og strukturen vi måtte tenke på. Rett og slett starte alt nå forberedelsen slik at jeg er mest rustet, teamet blir godt fulgt opp, og at min kommende distrikt leder kan være tilstede når det skulle oppstå noe med meg. Det positive er at jeg har veldig godt tid på meg, får ferie og forberedelser før åpningen. Hun ville videre at jeg skulle fortelle driftslederen, slik at HR kunne involveres iht mine rettigheter de kunne ta vieder med NAV ol. Hun satte opp et møte dagen etter.

To hadde nå fått vite dette, og de tok det veldig fint. De begynte å tenke på oppfølging, og sakke ned opplæringen slik at jeg fikk rom for å puste. Alt av ny kunnskep vil nå bli tatt grundig for seg for hver entse ting slik at jeg får lært det godt med en gang og rom for å praktisere. Jeg kom inn på kontoret til driftlederen, og kjente at jeg var nervørs. Han ser spent på meg. Jeg forteller. Han ser på meg overrasket, stille og hører godt etter. Blikket hans blir mer og mer skuffet, og tro meg jeg ser noen Donald-tegn svirre rundt hodet hans. Jeg har så repekt for han, og kjente på meg at jeg har skuffet han enormt. 

Han ser alvorlig på meg "Jeg er faktisk skuffet over deg for at du ikke sa noe før da vi snakket samme på intervjuet. Tilliten nå er satt litt på spill til deg. Du hadde alt jobben, fordi du hadde alle kvaliteter og energien vi ønsket i denne stillingen, samt fremtidsplaner for deg"

Jeg svarer med at "jeg ønsket ikke at dere skulle få feil inntrykk av meg, og at det var mange som rådet meg til å ikke fortelle dette i så tilig stadie. Jeg er en åpen bok, og dere ville ha sett meg kjempe stille tilbake med noe. Jeg er fortsatt den samme jenten, men må bare ta forhåndsregler". Jeg ville vise meg og vise engasjment før noe annet kom frem. Jeg fortalte om rehabilitereingen, lege teamet mitt, og min bevisthet på drift som leder, og smarte valg for dagplanlegging til mnd. planlegging.

Han begynte å fortstå hva jeg var lagd av, mine tidligere erfaringer som leder, måten jeg har jobbet på før, og ikke minst mine ambisjoner for å lykkes for Espresso House. Jeg gjorde det det veldig klart at jeg ikke ønsket at han, eller noen andre skulle se på meg meg som syk, eller behandle meg der etter, men som en helt vanlig Coffee Shop Manager når tiden min er inne i august. Jeg viste til ønsket mitt om at jeg er den som oppsøker dem når tegnenen viser seg, og lovet at jeg skulle også på det tidspunkte ha en plan B klar slik at de kunne følge det opp om jeg skulle melde meg ut for å kunne komme meg igjen. Han fikk klar beskjed om at verken han eller de andre på HK får lov å  minne meg på at jeg har Sjøgrens eller hvordan går det med helsen? Jeg vil ikke høre det, da blir jeg bare syk.

Han var enig til slutt, og veldig takknemlig for at jeg sa i fra nå, og ikke når jeg evt. Mr. Sjøgrens skulle mede seg. Jeg gikk der i fra med vondt i magen fordi jeg kanskje ikke skulle ha fortalt det like vel, men jeg følte en lettese på at nå var det gjort - til og med han må fordøye en slik beskjed. Han er en mann tross alt. Hans jobb er å drive alt på den beste mulige måten, med de beste mennesken i shopene til til en hver tid, som gjør det som kreves for at vi skal lykkse som et voksende selskap. Spesielt Coffee shop Managerne. Jeg er alt på god vei. Jeg var ærlig, og jeg er lojal mot min arbeidsgiver, og jeg forstå hans rolle i dette.

Uken ellers på jobb har vært god, jeg skal si at uke 1 var jeg i nybegynnerrus, men denne uken har jeg ikke tatt helt vare på meg selv. Jeg startet kl 6.00 en morgen, dårlig søvn, ingen frokost og full rulle fra jeg kom på jobb til jeg gikk. Dette skal aldri skje igjen. Det ødlegger for min effektivitet, jeg svikter teamet og jeg glemmer det jeg har lært fordi gamle vaner og instinkter tar over. Autopioten. Det ødela hele helgen som var planlagt med sosiale eventer med kolleger fra Ballettskolen. Jeg klater det ikke, og det er ikke førtse gang jeg avlyser den siste tiden.

Jeg ønsker ikke svikte det sosial. Svikte mine hobbyer. Svikte mine venner og famile.

Men må akseptere at jeg må legge bort litt for nå tiil jobben min sitter fast i beinmargen. Jeg er fortsatt lykkelig for at jeg har klart å oppnå det jeg har gjort i dag. !00% i arbeid, postive tanker om livet, og lite fokus på sykdom - det er alt innbygd i rutiner og vaner som ble jobbet med i rehabilitereingen.

Mål, hensikt, plan, tid, gjennomførelse. Jeg er fortsatt lykkelig, og takknemmelig for den jeg er, og den kroppen jeg er til delt!

Sweet Coffee

Livet har snudd seg. Nye rutiner, nye omgivelser, nye mennesker, mye nytt å lære. Jeg viste at dette ville være utfordrene, og jeg fryktet egen helse. Jeg har også ventet panikk - men ei, jeg har heller vært på jobb en time lenger fordi det var behov og fordi jeg faktisk ønsker å å hjelpe mine nye kolleger. Det tar alltid litt ekstra tid med ting når en ikke har helt grepet på det hele, men det er faktisk helt ok. Du er ny, og der har alle vært.  Dette var noe helt nytt og helt greit.

I dag er det akuratt en uke siden jeg hadde min føsrte dag på ny jobb- Det har virkleig gått unna.

 

Jeg var så spent på hvordan kroppen min ville takle den nye jobb-livet. Det har gått over all forventning, og jeg er så happy for at det har gått denne veien. Prognose: fortsatt fornøyd med at jeg takket ja, jeg har mye godt i ventet. Men først har jeg mer å lære.

1 av 5 uker er unnagjort.

Jeg har gått fra 6 mnd med 50 % sykmelding og 12-16 timer per uke med sloow tempo - til 100% arbeid, 35-40 timer per uke i 6.gir. Fly fate. Det var en omveldting, men jeg var veldig klar for det. Teamet rundt meg sa jeg var klar, så da kjører vi på, tenker jeg.

Fra å være veldig forsiktig med løfting, ståing, gåing, høyt tempo - som kunne forårsake leddsmerter, og smerter i ryggen. Jo, jeg har hatt symptomer, men jeg har også vært forberedt. Denne uken har det vært vanskelig å følge opp treningen på SATS. Det kan jeg skylde meg selv litt for. Sånn er det når det sosial livet tar helt av 4 av 7 dager har vær jobb og middag med både familie og venner. Men da har jeg hatt en rutine med å rulle rundt på gulvet, tøye ut og gjøre ca 10 min piates. drikke godt med vann, og går til og fra jobb.


Jeg har også begynt på Celbera  (reuma - med.) jeg tar en på morgenen og en på kvelden sammen med en Paracet. Samt blander Ibux gel og heat lotion, og smører lokat der jeg er stiv i musklene. Dette har ført til at jeg har fungert utmerket. Jeg er med, våken og suger alt avkunnskap jeg kan, når jeg kan. Energien har jeg nok osgå fått fra mine nye kolleger som alle bare vil meg vel. De alle ønsker å hjelpe, teste meg og bidrar for at jeg skal kunne lykkes. Det er så velig fin gjort.

I dag er jeg en barista, uten å lage kaffe. Jeg kan nå så og si alt som skjer i kulissene til denne bedriften. Fått med meg alle sider av alle vakter, og forstår veldig hvorfor vi gjør det vi gjør. Nå gleder jeg meg veldig til denne uke som vi er i nå, som kanksje er mer i min gate. ADMIN: jeg er ingen kontorråtte. men jeg elsker struktur, business og tall.

Jeg har vært veldig i tvil om jeg skulle fortelle om jeg har Sjøgrens eller ikke. Dette er alltid en kamp for og i mot. Mange sier nei ikke gjør det, mens andre sier at det er en del av den du er. og stå frem. Jeg kom frem til at jeg vil ikke fremstille som en falsk type, jeg har vært dønn ærlig hele veien, og det skal jeg fortestte med å gjøre.

Torsdag forrige uke tok jeg min opplæringsansvarlig til side, og nevnte det lett. Hun ble faktisk veldig glad fo at jeg var oppriktig, og takknemlig for at jeg fortalte dette. Hun hadde heller inge anelse om at det var noe anne under huden. Hun mente at det mest riktige var at jeg måtte gi denne informasjonen til mine ledre og HR sik at de kunne bistå når sykdommen ville agere og når evt vil være aktiv. 

Jeg tok det steget videre i dag med litt mot og fortale en av dem, slik at hun kunne lage et møte med HR i morgen. Hun var også evig takknemelig for at jeg fortalte dette.

Jeg ønsker ikke sympati, eller at de synes synd på meg. IKKE tenk på meg for at jeg er syk, men at de hele veien skal se på meg som den eregiske, glade og engasjerte unge damen de ansatte. Det står jeg får, slik er det, og jeg vil fortsatt leve et godt liv med jobb, hobbyer, sosialt samvær og trening. Slik skal det få være fremover, syns jeg.