En Smekk På Lanken

 

 


 

Det er ferie. Jag har alt hatt en uke på familiens fantastiske landsted i Ryggekommune, nesten innerst i Kurefjorden. Min utsikt er ut i Oslofjorden, men for meg er det som et lite havgap. Det er noe overskyet i dag, med både sol og regn i luften, så jeg har rigget meg ute under den store parasollen tilfelle regnet kommer. PC'n er satt på et lite glassbord sammen med kaffe med hasselnøtt melk, en mugge med vann, og de små kontorduppedittene jeg trenger for å kunne jobbe.

Photo: Dagens skriveplass - kan ikke klage.

Jeg har prøvd flere ganger å notere meg det som skjer i livet når det står på, men klarer ikke for jeg vet aldri hvor mye jeg kan skrive om gangen, eller om det vil gi mening. Men kan med en gang  si at kun en uke med mas og for mye styr enn jeg fikk lov til  - ga meg "en smekk på lanken", og jeg vet veldig godt hvorfor. Jeg planla det hele, med ett håp om at det skulle gå bra, men bare 2 dager inn i uken jeg skulle fylle 32år med venner og familien på hytta, og starte ferien, kom den fine Fatiguen og den nydelig smerten i alle ledd og bekken. Jeg hadde alt gjort for mye. Jeg hadde presset inn alt jeg kunne. For lange dager, lite pauser, og lite søvn. Det var jo bare snakk om denne ene uken. Det var for sent på dette tidspunktet å omorganisere jobb, den var pri. 1, og alt annet måtte bare vente på seg til jeg var klar. Dette var kanskje min første gang der jeg ga litt faen, og lot det ligge. 

Photo: meg i dag  på landstedet

Humøret var på topp, og bestemt meg for en treningsfri uke, og dermed gikk det meste som jeg ønsket, bare i et meget meget seigt tempo av hva jeg var vant med. Grunnen var at jeg hadde alt vel planlagt, lister på alt (gammel vane fra jeg var liten) - hadde alt delegert bort mye for lenge siden,

Ikke vært redd for å be om hjelp, eller ta i mot hjelp når noen ville hjelpe.

Dette har jeg nå svelget på godt og vondt - selv om  jeg er så stolt av meg, så sta og vil helst klare alt selv. Jeg vet ikke hva morgendagen bringer lenger, og hvordan tilstand jeg vil være i etter det som har skjedd for noen måneder siden - derfor er det bedre å si "JA TAKK" til alt, og heller ringe å si "takk for tilbudet, men jeg rakk å fikse det selv, setter pris på at du er der for meg" Dette har gjort at hverdagen har blitt lettere , og min stolthet har blitt mer ydmyk. Og når noen ønsker å hjelpe, så er det fordi de ønsker å være der, neste gang får jeg lov å stille opp for den som ønsker å hjelpe meg. Det er vennskap. Det er familie

.
Photo: en fullpakket bil 2 jenter (Janine og helene) for et døgn, Olsen for en uke + en katt og en hund. Ja ja
 

Selv om det tok 5t å pakke en ferieveske, og jeg kunne bare stå i minutter å se på alt jeg hadde lagt frem og ikke klare å gjøre noe. Så treg var jeg i hodet, og ut til fingrene for å gjøre action. Jeg hadde bestemt meg for å bli ferdig før mine aller beste x2 skulle hente meg , og det klarte jeg. Jeg ble til slutt feiret med mine elskinger av venninner og familie på Hytta. Det var en så god helg - selv om kroppen snakket for seg, så fikk jeg det til slutt sånn som jeg ville ha det. God mat, godt i glasset, fine ord, og alt i mitt lille paradis. Der jeg koser meg mest , der jeg finner ro, og vet at jeg kan hente meg inn igjen.


Photo: dette er gjengen som soler seg på min bursdag før middagen settes i sving på kvelden 2, juli - det er sånn det skal være.
 

Så begynte uken og ferien - solen varmet godt. Rett ut lå denne snuppen i solen, ofte sett med en bok, eller tullet med de gode tantebarna. Det er en av de tingene jeg har sett frem til: være med den nærmeste familien. I hverdagen har jeg hatt nok med meg selv, og mor har smekket godt på lanken for at jeg ikke sett av tiden. Men kroppen klarer bare en ting av gangen. Denne uken skulle jeg få morgen og kveld med mine kjæreste, fortsatt nyte hvert øyeblikk med hver og en av dem.


Photo: Hendrix 1 år og Wilma 11 år som koser seg på landstedet. Wilma har trent med tante, og hjulpet med @ptsusolsen på Insta
 

Tilbake til i dag: jeg våknet og følte jeg var noen skritt tilbake enn hva hele uken har gitt meg. Jeg våknet med kraftige smerter i ledd og hodet. Hele kroppen var tungt lagt ned i madrassen, og øynene ville så vidt rikke på seg. Redselen kom et lite splittsekund, en tanke panikk på et samme helvete jeg måtte kanskje karre meg igjennom igjen, før jeg roet meg selv ned med at dette går fint, og at dette bare er et stikk som SS kommer med inne mellom. Jeg var så godt i gang, alltid frem og tilbake. Ja Ja, Mr. S - av og til får du som du vil.  Jeg har i 4 uker klart å følge alle råd, forholde meg til den aktivitets planen som var gitt med trening, jobb og sosialt til punkt og prikke, og siden ferien var uten jobb ønsket jeg å prøve meg litt mer på treningen.  For første gang på mange uker klarte jeg å løpe, ikke fort, men prester med det jeg kan kalle meg fornøyd med. Trening med strikker og det jeg hadde for hånden. Kanskje denne dagen bare er et tegn på at kroppen tilvenner seg til alt, eller er det konsekvensen på smekk på hånden?

Alt er nå roet ned, jeg sitter og nyte dette stedet, lener meg tilbake og tenker på den herlig uken jeg har fått, og glede meg over den vel planlagte ferien sommeren jeg har i vente. For den er god, den kommer til å være minneverdig, og forhåpentligvis møte mange gode mennesker.

Photo: Piknik med jentene - feire bursdagen
 

Det viktigste er at jeg kommer meg opp, starter dagen og tar den som den kommer, og dagen til nå har vært god, trengte bare noen ekstra SS timer for å komme i gang. Jeg er fornøyd jeg.