"Å se de små tingene i det store bildet"

Det har ikke vært lett dette. Det å være over alt. Prestere. Være fullkommen og ta vare på seg selv og sin kropp med de utfordringene som ligger i bunn. Sorg ved å miste noen kan gjøre at man glemmer litt hvem man er, hva man har blitt og hvor vi vil gå. Jeg er kjempe flink til å glemme og fortrenge vonde tider, men sorgen er der nå - og jeg jeg må jobbe med den akkurat nå.

I dag er er det tre uker siden hun gikk bort. Farmor. Vi rakk akkurat å feire hennes 90 års dag. Hele familien av stort og smått var rundt henne på dagen. Det var godt og vondt på en gang. Vi visste alle sammen at dette mest sannsynlig var siste gang. 

Hun sovnet stille inn en fredag, en vakker sommermorgen. Mange år med sykdom spiste henne opp. Jeg er i sorg, men klarer ikke å sørge - noe som gjør så vondt, og derfor er det viktig at skriver dette med rett budskap for å startet prosessen. Sorg er frykt og uvant, men det er vakkert og en stor del av livet. 

 

"Det å se detaljene i det store bilde" sa hun, ."det er det som spiller en rolle og gjør en forskjell,

bare synd få legger merke til det, eller bryr seg om det"

Park, bok  og bare være

Jeg har aldri gitt detaljene så mye tanke før nå. Etter at farmor ble borte, ble alle minner og samtaler som jeg kan huske, rullet gjennom hodet som en film. Smiler når det kommer opp noe morsomt, gråter når det er noe jeg skulle gjort alt for å høre igjen.

Grunnen til at ikke har skrevet på en stund nå er fordi jeg har tatt et steg tilbake i en busy hverdag. Gitt meg selv et perspektiv: lært meg å se alle elementer ved- og i livet, hverdagen, ting jeg eier, hva jeg ønsker og se mine relasjoner.

 

Så jeg har fulgt mitt eget ordtak: "KILL YOUR DARLING" og dermed skjedd dette: 

  • Mobilen har blitt satt på lydløs til en hver tid, og alle varslinger på apper tatt bort, samt slette unødvendig appe

  • Verken musikk eller samtaler på kollektivtransport.  

  • Legge merke til hva som faktisk skjer rundt meg; hvem, hva hvordan, hvilke og ?adferd?  - helt utrolig hvor fargerik, givende og interessant hverdag kan bli.

  • Bruke mer tid på de menneskene som betyr mye for meg, og de jeg ønsker å bli bedre kjent med - eller få kontakt med igjen. Rett og slett bygge relasjoner, og pleie relasjoner.

  • Tenke på hvordan jeg svarer til andre (spesielt på sårbare dager) hvordan jeg tar imot og reagerer på informasjon.

  • Tatt innover meg på hva som trigger negativ stress (sorg, angst, konfrontasjoner og relasjoner), hva som skjer med kroppen, sykdomsbilde og hva hjelper

  • Trening: hva er for mye eller for lite, er det hodet som holder meg igjen eller er det anatomien.

Dette virker kanskje mye å tenke på, men det er faktisk så enkelt med å lære seg å løfte opp blikket, smile til de du møter blikket til, og se hva responsen gjør med deg. Helt utrolig og fantastisk.

Mine kjæreste venninner gjennom alt: Janine (meg) Helene.

Det er en helomvending, men det har hjulpet meg med å sette nye, og viktigere ting i fokus. Det skal være fokus på hvem jeg er, og hva som er viktig for meg og mitt liv. Jeg er ikke avhengig av "LOOK-LIKES" på Instagram eller facebook, eller alle andre apper - for den saken skyld. Det definerer ikke meg, men dette definerer hva omverden har blitt til, og det er skammelig og miljøskadelig for omverden og mental helse. Det var dette farmor så.

 

Så til hvorfor de små tingene i verden har blitt så viktig for meg er nå bitt en del av hverdagen: Jeg er så stolt over det jeg har klart; egen bedrift, et varemerke, tro til mine drømme, og stoler på magefølelsen, samt en dose med god støtte av mine kjæreste. Det er det viktigste. Mine små viktige elementer i det store bilde og portrettet av meg og hvor jeg kommer fra.  
 

"Hvil i fred og dingle med bena sammen med far(far) fra en sky i himmelen og våk over oss"

Sigrid Bergundhaugen (tante)

 

 

Farmor og sine tre oldebarn

 

Lest i kirken og en siste takk;

"Du ga oss minner.

Fra tidlig alder sørget du for at vi skulle forstå hvem vi var, hvor vi kom fra og hjalp oss med å finne drømmene og mål med livet. Hvilken retning, spilte ingen rolle, den kunne også gjerne endre seg under veis. Men så lenge vi fulgte hjertet og tro mot oss selv - var det viktigste.

 

Du sørget for at vår historie ikke skulle bli glemt. Du ga oss gode bilder av genene til slektstreet. Det ble fortalt historier om godt og vondt fra fortiden, slik at vi i dag kan sette mer pris på fremtiden. Bare ved å forstå hvor vi kom fra.

 

Som den mest solide, sterkeste og staeste damen du var, ga du klart uttrykk på rettferdighet, kjærlighet, og tro til oss selv. Trygghet og godhet sammen med vise ord var din medisin til alt. Sammen med alt dette, var det også gode doser med takknemlighet fra din side at vi bare var der med deg

"Ikke ta de små tingene forgitt..." sa du, "....det er de som teller i det store bildet".

Det er et siste minne jeg kommer til å ha mest kjært. Jeg forsto nok ikke dette før etter at du hadde forlatt oss helt. Det er latteren din. Smilende øyne, som ga et lurt blikk på at noe veldig godt er i vente på en eller annen måte. En overraskelse eller godis. Men den latteren, farmor, der du først "kvekker" til med en lyd, og ler så høyt at det er ikke tvil om at det er deg.

Tenk at det er først nå jeg vet hvor jeg har det fra - jeg gjør det samme selv, og har alltid gjort det"


Snakk om å få de små detaljene i hverdagen til å lyse opp, og plutselig bli de viktig å se. Finn de og ta i mote dem.