Trigging point!!

Jeg tror hemmeligheten for å minke symptomer, uansett type problematikk, er å være bevisst egne tanker og handlinger og være klar over konsekvensen om en ikke hører etter. Hva som skal til er sikkert individuelt, men jeg har noen forslag på hva man ikke bør gjøre basert på egne erfaringer fra de siste ukene!

Konsekvens: elefantledd med dunkende smerter i hele kroppen!!

Grunnen til at det gått litt tid siden forrige innlegg er nettopp dette! Jeg har hatt for mange "triggings" med alt for jevne mellomrom og alt av min fritid har gått med til å "pleie" meg selv.

Det skal også legges til at jeg har hatt en uke ferie med lite nettdekning- og det gjorde at jeg fikk en ny opplevelse av omgivelsene rundt meg. Noe som trigget litt av sinnet mitt den uken, og som gjør meg irritert på vegne av andre i det daglige: Vi trenger ikke mobilen og sosiale medier når vi er sosiale!!!! Dette må jeg si har provosert meg litt hele veien, men det ble mer tydelig nå som jeg selv hadde lovet meg å legge bort telefonen store deler av dagene på ferie!

Vi gjemmer oss fra virkeligheten istedenfor å snakke sammen om godt og vondt. Vi blir mer og mer konfliktsky, og glemmer litt hvor lett det er å løse hverdagsfloker. Enkel kommunikasjon er Rett og slett vanskelig!! Vi kan ikke gjette hva andre føler, men vi kan fint legge sammen alle kommentarer og kroppsspråk som de rundt oss sender. Problemet er at alt vi observere ikke alltid henger på grep med virkeligheten.

Hvorfor ikke være ærlig med seg selv og fortelle de som kan bli påvirket av oppførselen din! Det gjør det lettere for at de rundt kan forstå og unngå din frustrasjon!!

Da jeg startet å blogge hadde jeg begynt i en ny stilling. Samme jobb, men nedtrappet aktiviteten på ansvar. Store grunner til dette var at kroppen ikke hang helt med hodet. Reiseveien og følelsen av forventinger var en byrde jeg ikke kunne kaste fra meg så lenge ansvaret var mitt. Jeg hadde også ønsker om å trene oftere og være mer sosial. Jeg er på god vei nå, men er ikke helt der enda. Det gjør litt vondt at tiden ikke er min i eget liv. Noe jeg litt og litt jobber med nå som et hverdagsmål. Alt hjelper.

Det tok ikke lange tiden å komme inn i det nye teamet, og de jeg jobber med er vakre og inspirerende fra hjertet. Men så raskt jeg kom inn i varmen begynte også ferietiden, og en sykemelding dunkende inn. Jeg stod alene med en butikk som fortsatt var ukjent å drifte, med "dette fikser du, Sue, du har jo drevet butikk før". Det å være "på" som en frontfigur, miss I fix, og holde styr på hjelpende hender fra flere butikker for noen timer av gangen for at hver dag skulle gå opp, tok mer på enn jeg trodde og selv ønsket å innrømme.

Som person er jeg nokså positiv anlagt og ser muligheter i alle problemer. Jeg møter alltid opp med oppbrettede armer og "good to go". Etter at hodet hadde innstilt seg på knappen: jobb, hjem, trene og gjør hva du vil- merket jeg at jeg dag for dag gikk ned for telling. Hver minste ting som gikk mot min favør (etter min mening) gjorde meg klønete og usikker. Spenninger ilte seg igjennom kroppen i 10 sek. og slapp igjen. Det ble verre og verre. Første tegn på å roe ned 5 hakk.

Forventinger er noe som henger over oss, men det jeg har lagt merke til nå i det siste og begynt å tenke mer over er at de fleste forventinger lager jeg faktisk selv. Jo mer jeg pusher meg selv, jo mer tar de rundt meg for gitt hva jeg faktisk klarer å mestre i dag. Men slik er det ikke alltid. Ikke med Mr. Sjøgrens på innelommen!!

Jeg skal innrømme nå at jeg har gapet over for mye i det siste. Jeg er for ambisiøs med tid og krefter at jeg glemmer litt hva alt egentlig handler om og hva målet faktisk er. Hvor skulle jeg hen? Detaljene er ikke så viktig lenger, og sinne fyker i taket. Jeg blir sofaliggende dagen etter av smerte, frustrasjon og fortvilelse.

Forrige uke var en slik uke hvor jeg så svart og ble minnet på hvorfor jeg ikke skal stappe uken med for mye "TO DO" på jobb og hjemme, i tillegg mase på trening. Jeg klarte det før, men ikke nå. Jeg må rett og slett på tilvenning med eget liv med Mr.S, han vil alltid være der. Det er kun jeg som kan bestemme om han skal være en god venn eller en dårlig en!!

Etter en ukes ferie med nokså fysiske utfordringer i fjellet (Trolltungen) og mye i bil som gjorde at kroppen stivnet, var jeg klar for å gå på jobb. Etter en slik uke var det også topp å starte august med et skikkelig opplegg. Det var så lenge siden sist, og jeg ville prøve igjen! Med godt mot lagde jeg en treningsplan og mål for hvor jeg skal være i vekt og muskelmasse 1 sep. Siden vi har bestemt oss ofor å flytte til noe mindre etter hvert er det en del oppgaver hjemme som ble tatt inn i listen. Etter min mening var alt dette veldig overkommelig. Jobb og prosjekter måtte også prioriteres inn. Planen var på grensen den, iht tid, og jeg måtte lage noen alarmer på telefonen for å minne meg selv på hva jeg skulle gjøre når.

Hør: MÅTTE OG SKULLE- disse ordene burde ikke finnes for en med kronisk sykdom, eller folk generelt. Stress på høygir før jeg i det hele tatt har satt i gang uken. Vi kan ikke bestemme hva kroppen skal føle i det øyeblikket vi måtte skulle gjøre noe.

Tilbake til uken på jobb:

Det tar aldri feil at akkurat når jeg skal ha lunsj eller gå hjem kommer en kunde løpende inn, og jeg har ikke hjertet til å gå. To ganger den uken mistet jeg den ene bussen i timen som fikk meg hjem. Jeg så virkelig svart. Trigging Point to og tre har gjort seg synlig.

Frustrasjonen økte for nå måtte jeg velge mellom enten husoppgavene eller treningen og søvn. Det endte med ingen av delene, og det gikk så langt at jeg gikk rundt som en hodeløs høne med mauer krypende rundt med enorme smerter. Fikk ikke gjort en ting. FARE, FARE!!!

Det eneste som hjalp denne gangen var reseptene mine, tøying til musklene slapp og legge bort listen av "TO DO" ASAP. Måtte delegere og be om redusert tid her og der. Si nei til ting jeg hadde gledet meg til. Min kjære kjenner meg så godt at han tok et tak i mitt sted hjemme, han fikk i meg tanken på hva som faktisk gir meg positiv energi av det jeg gjør, ga meg rom for hvile, og mange gode klemmer. Rene boosten i seg selv.

Jeg ser nå at jeg ikke må glemme meg selv, ta hensyn til hva jeg kan få til i det aktuelle øyeblikket og vurdere om det er verdt det. Hva gjør oppgaven for meg? Selvfølgelig skal jeg bidra til felleskapet, men det betyr jo også at jeg ikke vil gjøre oppgaven alene.

Denne uken har jeg lagt fra meg alle forventningene. Jeg skal bevisstgjøre bruk av tiden og beregne god tid slik at jeg kan nyte tiden mellom slagene og kjenne at jeg fortsatt har det fint og er happy før neste oppgave skal startes. Dette gjelde familie, jobb, sosialt, blogging og andre artige prosjekter jeg skal jobbe med.

Sue;)

#triggingpoint #sjogrens #sjøgrens #forventinger #stress #press #måtte #skulle #todo #mestring #egetliv #positivitet

Info

Oslo Sjøgrengruppe i NRF arrangerer et fantastisk mestringskurs for pasienter og pårørende tirsdag 16. September- jeg vil være der og anbefaler at alle som føler på det jeg har skrevet om i dag bør få med seg dette! Ta med familie og venner som vil dra nytte av det.

Vi sees