Coffee my Love - Tilbake til jobb!

Nå er snart tiden inn for jeg skal åpne min avdeling i Espresso House på Hambros plass. Nå kan jeg si det høyt. Det er en uker til, og kjenner at det kribler av spenning og forventninger rundt det hele. Det har det faktisk gjort de siste ukene nå. «Grand opening» er 27. aug. Teamet mitt er på plass og alt i opplæring på høyt nivå. Shopen er så å si ferdig og har fått personlighet på veggene. Jeg har lært av gode kolleger, jobbet hardt for å lære det jeg kan, og bedriften skal nå settes på prøve.

I forrige uke fikk jeg et lite angstanfall:

Tenk om jeg ikke innfrir forventningene?

Tenk om jeg bare vil gå inn i indre kaos og glemmer alt det jeg har lært?

Tenk om teamet snur ryggen til meg? 

....eller at jeg setter for høye krav, og teamet feiler under min kappe pga meg?

Dette kan jeg ikke tillate.

 

Angsten kom fordi det hele tiden har vært «det er så lenge til» Men etter ferien, og og en uke inn i jobb igjen, og skulle jeg tilfeldig planlegge og diskuterte noen datoer med en venn, kom det over meg «Shit» det er bare to uker til. Jeg har jobbet i Espresso House i over to måneder og har ikke lagt merke til hvor tiden har blitt av. Det er jo et godt tegn på trivsel.

 

Det har skjedd mye denne sommeren både på godt og vondt. Jeg har kommet over noen barrierer jeg aldri trodde jeg ville klare. Det å være alene med bare meg er faktisk ikke så dumt. Jeg trodde at jeg ikke skulle takle livet og helsen uten en støttepartner, men jeg ser jo nå min egen støtte partner er meg selv og mine intensjon om å selv lykkes. Jeg vil aldri kunne lykkes om jeg ikke ønsker det selv. Og det tror jeg er lett å glemme i hverdagen. Jeg tror det er veldig lett å la seg påvirkes av andres meninger om egen innsats, og måle seg selv etter det? fremfor å gå inn i seg selv og definere hva er egen god innsats er, hva forventes av meg i min jobb, og hvordan kan jeg på best mulig måte lykkes uten å overdrive?»

 

Jeg skrev på et Sjøgrens Forum om temaer leserne min ønsker jeg skal skrive om, eller gå mer inn på. En av disse var om «Sjøgrens og jobb» Jeg har skrevet noe om det før i rykk og napp. Det viktigst å først si, er at det er ingen fasit på hvordan vi med Mr. S i lommen kan mestre det. Det er så individuelt; hvilken fase i livet vi er i, hvilken jobb det handler om, har vi familie, og ikke minst hvordan SS har rammet vår kropp.

 

Men det jeg kan si ut i fra egen erfaring er dette:

Ha en jobb som du trives i, eller gjør det du kan for å ha muligheten med å trives. Da jeg bytte jobb fra Accessorize til Espresso House var jeg veldig usikker på om det var dette jeg ville. Nok en et service yrke, det var ikke helt det jeg ønsket nå. Men nå som jeg har vært i denne jobben i snart 3 mnd. Trives jeg så godt. Jeg tror på konseptet, det vi driver med og få jobbe med masse flotte mennesker. Ingen dag er like, høyt tempo og enormt mange gode gjeste-opplevelser.

 

Jeg jobber over 100%, snitt 7-9 timer av gangen i et meget høyt tempo. Grunnen til dette er at jeg fra uke 3 i denne jobben var åpen med at jeg hadde en kronisk sykdom, og forklarte godt hva dette var, hva som måtte gjøres iht NAV, og mine svakheter. På grunn av dette har de klart å lage en plan for å kunne forebygge og legge til rette alt fra team jeg skal lede, til butikks struktur, og støtte apparat for at jeg skal kunne fungere godt i min stilling. HR teamet har funnet fantastiske mennesker til meg, og med mye godt jobbing fra erfaring og hjelp fra mine nærmeste ledere ligger alle mine forutsetninger til å kunne faktisk lykkes.

 

Min bedrift har enda i dag til gode å se meg i dårlig form- De legger vekt på at jeg skal kunne gå hjem når jeg skal, får dyrke hobbyer, ballett, trening og et liv utenom jobben. Det blir min oppgave å styre og sørge for at det blir slik. Kall det gjerne en utfordring, har aldri vært flink til å gå når jeg skal J

 

Jeg har hele veien vært bevist på hvem jeg er, hva jeg står for og hva jeg ønsker. Jeg må akseptere at kanskje om noen år må jeg trekke inn håndkle for akkurat denne type jobb, men jeg vet også at jeg kan utvikle meg og klatre i samme bedrift. Det er en fremtid det, det er et håp å strekke seg etter. Jeg SKAL jobbe med HR senere, og det vet de. Det er min plan i denne bedriften. Jeg har hele veien sagt at jeg ønsker å være i 100% jobb, jeg har oppnådd dette, å nå skal jeg sørge for å være der en stund. Alt er mulig. Dette gjør det mulig å se fremover, og selv yte på en dag som kanskje ikke er så godt der SS herjer mer.

 

Når det kommer til Sjøgrens og jobb tror jeg det handler om innstilling til seg selv, ha selvinnsikt og vite sine begrensinger. Så tror jeg det er viktig og ikke late som eller overdrive. Snakk med arbeidsgiveren om akkurat disse tingene, fortell om dine behov, og ideer på hvordan du selv kan løse arbeidsoppgaven. Snakk om hvilke utfordringer som kan forekomme, men også hvordan du tenker å løse dem i jobb. Da vil arbeidsgiveren kunne ha noe å gå etter, lage en tiltaksplan og tilrettelegge for deg at du kan gjøre jobben på best mulig måte. Man kan ikke be om noe, uten å gi noe.

 

Jeg fryktet mostand da jeg skulle fortelle om SS, men min plan og bevissthet har gitt arbeidsgiver mulighet å planlegge og gitt meg et enormt sikkerhetsnett. De gir meg mulighet til å falle, men siden jeg har fått så mye støtt til nå, får jeg også energi til å stå på, energi til å pleie meg med trening og hobbyer, og sove godt om natten.

Jeg tror dette er nøkkelen: Hva vil du, og hvordan kan du oppnå dette med egen innsats. Det er det du skal be om. Aldri forlang noe. Da er de går imot deg, og helst vil at du skal si opp. La det aldri skje.

En boble!

Endelig tilbake.

Det har ikke vært så lett å skrive om noe som helst den siste tiden. Det er mye å snakke om, men tror jeg må porsjonere det riktig ut for at det skal gi mening, og at det går i riktig lese-materiale. Derfor har jeg latt tiden gå, og fått den til å lege meg selv! Så har jeg vært noe redd for å skrive feil, eller såre noen - derfor har jeg latt det vente på seg. Men nå har tiden gått forbi, og forandringer er på vei til å skje!

Dette var på min 30-års dag, samt 1års dag for min første blogg dag.

Det jeg kan si for sikkert er at jeg skal være stolt over at bloggen min var 1 år 1. juli. Jeg ville så gjerne lage et selskap for den, men hadde ikke energi til å bry meg. Og slik har det vært siden jeg skrev sist. Ikke energi til å bry meg om noe som helst, annet enn det som var rett foran nesen tippen min. Jeg tviholdt på en usynlig drøm som gjorde meg syk i sinnet, og mest sannsynlig ga Mr. S føde til å florere så veldig lenge i våres.

Jeg snakket mye om at jeg bare ble sterkere og mer bevist på meg selv, og det ble jeg virkelig. Men jeg ble også bevist på hvordan jeg ville ha livet mitt. Jeg turte ikke å si så mye om det på dette tidspunktet fordi tema var så delikat. Dette handlet plutselig ikke bare meg, men også han som sto meg så altfor nært. Det å vokse fra hverandre, og lenge vite at før eller siden så vil det ta slutt. Det er veldig sårt. Det å innrømme dette er ikke lett, og hvert fall ikke si det høyt, og mene det! Jeg unner ingen å  kjenne at man lever i en usikker boble som aldri sprekker. Jeg var også på dette tidspunktet utrolig redd for hva Mr. Sjøgrens skulle gjøre med meg, når tidspunktet skulle komme??

Jeg fryktet dagen så veldig, men kjente også innerst inne at før eller siden ville jeg ta saken i egne hender, Min visjon om fremtiden hadde forandret seg, og usikkerheten var så stor at jeg selv måtte begynne å bli ego. Er det lov det? Jeg ble singel. Boblen sprakk, og jeg var sår. Usikker. Redd. hva faen skal jeg gjøre nå? (dette er reflketerte tanker som har kommet med tiden)

 

Men merkelig nok: Jeg er som et sjakkspill. Tenker flere trekk fremover, med konsekvenskalkyler, og forutsetning. To-do - listen var notert i hodet uansett hvilket senario som ble reelt. Innen 10 dager hadde jeg fått ny leilighet, flyttet, pakket ut og inn, og bodd meg til. Og alt stort sett alene (selvfølgelig hadde jeg god hjelpere). Det var en mestring som gikk over alt. Før har alt blitt gjort for meg, men denne gangen helt for meg selv, og tro det eller ei; Jeg trives med det! Jeg har det bare bra. Jeg kjenner at jeg lever, og at ingenting kan stoppe meg til å gjøre det jeg vil. Dette er så sprøtt. Hva skjedde på veien? hvorfor gikk dette så raskt? Er det det egentlig slik jeg alltid har vært? Ikke godt å vite! Det skal jeg sikkert få erfare med tiden fremover.

Hva Mr. S angår, så var det så vidt han møtte opp. Han gjorde meg veldig trøtt, mentalt sliten, og ga også noen hovene ledd pga all bæringen av flyttelasset - men det var det! Hvorfor slapp jeg så lett unna, dette hadde jeg ikke ventet i det hele tatt.

Jeg fikk spørsmålet en gang i våres: Hvem er Susann Olsen alene?

Altså: Hvis jeg skulle strippe av meg alt av erfaring, utdannelse, venner, jobb og hobbyer, og bare definerer meg selv etter arv og miljø - så har mine foreldre og storebror gjort en sabla god jobb i heimen i Ski.

De har gitt meg selvtillit, et analytisk sinn på godt og vondt, de har gitt meg fornuft, samvittighet, evnen til å snakke for meg. De har fra tidlig aldre latt meg stå for det jeg mener og latt meg stå på egen bein, selv om jeg var og fortsatt er godt beskyttet. De har gitt meg adgang til trygghet, og de har gitt meg generell studiekompetanse for å være individet Susann Olsen. Jeg skryter av mine foreldre og takke for livet de har gitt meg. Dette er noe jeg er bygd opp av; dette er min drivkraft for å stå alene, og nå som jeg er så heldig og kan sette på alt jeg har strippet av - så kan jeg si i dag som singel og for meg selv; Jeg har det bra, jeg er frisk og jeg kan også si at jeg er lykkelig med å BARE være meg. 


Ballett er lykke, og MIN ting  - Alene!

 

Forandring er ikke så vanskelig, heller ikke med kronisk bindevevssykdom innabords. Vi er vanedyr, og det er mønsteret som er vanskelig å gå vekk i fra. Det har jeg sett i flere sammenhenger hos meg selv, og andre.. Men forandringer skal også frydes. Det kan være sunt og elegant. Der er ikke alltid slik at gode ting varer for alltid, men erfaring fra det som har vært bra, kan vi bringe med oss. Det kan være mange gode minner i det.

Så - alene da- må det lages "A BUCKET-LIST": Ikke for resten av livet, eller fordi livet tar slutt nå,  men en liste som skal bygges på etter drømmer, opplevelser og kunnskap som skal fortæres.

Den første er alt i boks og avtalt: Jeg skal besøke India alene til neste år.(vel en studievenninne som bor der) Hvem hadde trodd det, ikke jeg - men nå skjer det!

Det er lov å gå videre, men på et fornuftig vis, og bare på egne premisser. Mr. S. er for øyeblikket, og har vært til nå en stund i skyggen langt bak. Der skal han få være en stund til. Jeg er 30, og er helt perfekt!



God Sommer alle sammen!