KROPPEN TIL DET EKSTREME

Det er i dag en uke siden i dag. Det tok en hel uke å sette ord på alt. Jeg har endelig klart å lande litt, men uken i seg selv har vært veldig rar. jeg har på en måte gått utenfor meg selv og ikke klart å ta inn alt som har foregått med kroppen. All tid som har blitt lagt inn i forberedelsen, og klarte til slutt å gjennomføre mot alle forventningene. Jeg stilte, og avsluttet. Dette er stor glede å dele, og oppfordrer alle med å prøve.

Det er mandag som ingenting har hendt, likevel kjenner kroppen en form for kribling, rastløshet, en trang og en PUHHH  - som om luften har gått ut av meg. Det er så overveldende det jeg har klart å gjennomføre. Det er så stort, og jeg er så full av følelser som jeg ikke klarer å beskrive.

Det som er mest overveldende, er det jeg håpet mest på av alt: at kroppen min taklet dette så bra. Gjennom hele prosessen, og dagene derpå. Jeg ventet på at jeg skulle få en ekstrem smerte, og en stor Sjøgrens-reaksjon, sånn som den pleier etter jeg har presset meg så hardt jeg kunne. Men det har ikke kommet. Den vil mest sannsynlig ikke komme heller. Grunnen for dette er en ting, og en ting alene: Jeg har trent meg så godt opp til denne utfordringen, at kroppen ikke ble presset til maks, jeg hadde mer å gå på, og derav vil ikke reaksjonene komme. DET ER EN ENORM SEIER ALENE

Den andre er all støtten jeg har fått.  Den har vært det beste en jenta kan drømme om, og stor og vil med dette gi en stor takk til alle der ute som har vært med meg på denne reisen. Spesielt min PT Sondre, ved Elixia Ringnes Park, og mine nærmeste av familie og venner. Dette er veldig stort, og noe jeg kommer til å gjøre igjen. For nå virker det så enkelt. Lett.

 

SÅ det som har skjedd er at jeg har debutert i mitt første Triatlon,

Sognsvann 2018.

Ettertanke

Dette trodde jeg aldri skulle få oppleve, tenk hva som har skjedd på et år, hvor mye smerter, redsel for tilbakefall, og medisiner som slår meg helt ut. Etter flere klemmer og juble i andres armer, kom tårene lette da jeg kom i armene til pappa. Jeg hadde løpt over flere mål linjer gjennom denne reisen, og den siste for denne gang hadde blitt løpt over. Han hvisket meg i øret: "jeg er så stolt av deg, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve dette  - etter alt du har vært igjennom. Du kan gjøre alt - du er sterk" Mamma tok over - "...og dette er stort å oppleve sammen med deg - å få være en del av denne opplevelsen" 

Som sagt det har ikke helt gått opp for meg. Jeg håper at denne bloggen i dag kan hjelpe meg å se det, få satt ord på det, og vise takknemlighet til meg selv og min fantastiske kropp - du tåler alt du, må bare jobbes litt ekstra med.


REISEN er ikke bare løpet i seg selv, den starter lenge før man tør å ta avgjørelse på å ta sjansen. Det er treningen som gjør det mulig å tenke på at det er mulig å ta sjansen, og da tar man den. 

I slutten av mai meldt jeg meg på trialhon. Det var i regi av Oslo triathlon klubb, som hadde laget et samarbeid med NRF. Et påskudd i prosjektet «kom i form» der jeg er så heldig å være ambassadør før. Siden januar har jeg fått æren av å demonstrere flere lavterskel øvelser for å gi motivasjon, bevegelse, og ?drive? til å gjøre litt mer. Håpet er at brukerne kan få mer blodsirkulasjon og ta det neste steget. Det hjalp meg da jeg var på mitt verste, og sengeliggende som 19 åring. Mitt mål da var å komme meg opp av sengen, og få komme ved ballettbarren igjen. Det å ha et mål inne en gitt tid, er veldig motiverende - det er noe kjempe for.

 

Etter å ha trent med min PT siden oktober 2017, trengte jeg nå denne sommeren nye mål å hoie etter. Noe nytt og så veldig håret da. Jeg følte meg litt ukomfortabel da jeg tok det opp for første gang med han. Det var meget voldsomt der og da å si det høyt, det må jeg si. Jeg var ikke sikker på at jeg ville ha nok vilje nok, om treningen skulle bli for tøff, og deler av sommeren måtte gjøre store deler av  jobben på egenhånd siden den var midt i ferien. Tenk om mengde med trening skulle bli for mye på denne korte tiden som jeg hadde rådighet til, tenk om jeg blir syk om mister tid og hvor mye jeg måtte ofre med tid av ferien, av jobb og det sosiale?

 

PT'n  mente det var et veldig godt mål. Kroppen min hadde kommet langt på generelt basis fra utgangspunktet. Et godt bevis på det var hvor fort jeg hadde kommet meg etter krystallsyken i april. Den hadde sluppet lett, med noen stikk her og der i ettertiden.  Den hadde heller ikke påvirket styrken i kroppen, til tross med opphold, og ujevn trening denne våren. Det eneste han mente jeg måtte jobbe en del mer med, var det mentale, utholdenheten, smerten under trening, og finne motivasjon til å pushe meg når det ble for tøft, og helst ville gi opp. "Det klarer du, vet du - Jeg har troa"

Sondre har hele veien sett hvor sterk jeg hadde vært i de vonde periodene under trening, selv når jeg har vært under tvil i oppkjøringen -

"Jeg har vel alltid tatt meg selv veldig for gitt. Det som er gjort er gjort, jeg har levert, men tar det aldri innover meg hva jeg har prestert - Kanskje på tide"

Jeg er mentalt sta, og sterk, men har hatt så mange vonde knekk med sykdom når jeg ikke har sett signalene. Andre knekker også om igjen og om igjen. Forskjellen nå, og dette året er at jeg er i god balanse i livet, selv om, og er mer forberedt på hva jeg har i vente. Jeg har en bedre plan med alt, ser farene før de kommer og alt blir nesten en lek. Neste litt for lett. Nå er det mest for å stille og gjennomføre. Det er det hele. Det er tøft nok.

Triatlon består av bestemte sammensetninger av distanse med svømming, sykling og så løping. Eneste pausen er pausene mellom etappene, da skifter du til neste etappe.  Det løpet jeg har meldt meg på er SPRINT:

-      750m svømming (bryst for min del)

-      2,6 mil  Sykkel

-      0,5 mil løping

MÅL:

Mitt mål var å bruke rundt 2t og 10 min på hele greia, om jeg kom i mål. Jeg kom i mål med god pust, kunne snakke, juble og gråte. Jeg klarte alt uten klokke på armen, fulgte kroppen signaler og brukte kun 2t 2min og 27sek. WOW

Flere barrierer måtte passes i denne treningen. Jeg har hatt i 2 år hatt lyst til å løpe en hel mil. Tiden er ikke så viktig, men skulle ikke gå eller jogge den. En jevn marsfart, men pga Sjøgrens og mange betennelser i bekkenet hadde stått for tur det siste året - det har ikke vært fysisk mulig før kanskje nå.

 

De siste 6 ukene har jeg fulgt en treningsplan slavisk. Dette for at jeg skulle kunne styrke opp alle muskler, og forbedre kroppen til å takle løpet på best mulig måte. Uke 3 av 6 gikk jeg over meg selv, dagens trening var langløp på 60 min. Jeg løp i 62 min, ved pur faenskap for å få de siste meterne til å nå 1 MIL.

Et stort mål alene var oppnådd, og skjønte da at nå kan alt skje, på min måte og til min fordel for dette løpet. Dette var det som skulle til for at hode og kropp skulle gå videre.

Uken etter skulle jeg kjøre min første fulle lengde med svømming. Vi er i uke 4 av 6, og det skulle begynne å bli harde dager på trening. Jeg hadde heldigvis en som hjalp meg, og passet på meg i vannet. Med vannskrekk, lette bølger - var ikke dette noe jeg gledet meg over. Plutselig tar jeg meg selv med at nesen er under vann og jeg bobler ut luft. Etter dette svømmer jeg mer i overflaten som en manet, og ikke som en svane med lang nakke. Jeg tør å leke meg i vannet mer, og svømme under vann (holde meg for nesen da) men likevel.  

Uke 5 av 6 - tid for testløpet - på dette tidspunktet trodde jeg distansene var lenger, det hadde vært en infofeil - så jeg hadde til dette tidspunktet trent på Olympiske mål, som er dobbelt så langt. Jeg skulle kjøre 75% av de lengste målene etter planen. Det gikk som en drøm, selv om det var vondt i kroppen. Hadde også en lite beinhinnebetennelse påvist -som satt inn på smerte skalaen.

 

Så var dagen her: Masse mat var preppet, jeg var klar, hodet var på plass og det var nå å bare å stille opp, med drakten til NRF, og komme i mål.

MIN OPPLEVELSE:

Svømming var selvfølgelig det tøffeste, det var ferskvann, og lengre enn jeg trodde. Det var vondt å komme opp, jeg var nest sist i min gruppe, og det å løpe de ekstra 300m til skifte depoet, var det vondeste i hele løpet.

Skift til sykkel: våt bukse og sportstopp ble på, hjelm på hodet, våte og barbeint i skoene - hansker og sykkeltrøye på - vann og mat i skjorten - ned med sykkel fra stativet - LØP - KJØR.  Dette er en distansen der jeg kunne hente inn energi, få spise og drikke. Men, hadde ikke prøvd løypen, jeg skulle sykle en loop, og på veien til checkpoint tok evigheter - flere syklet forbi meg fra gruppen som startet 15 min etter meg i vannet. Ja ja, de med det fancy'e utstyret fikk bare kjøre forbi - gale hele gjengen. Jeg kjørte mitt løp, og det jeg hadde trent på. Veien tilbake følte som en lek, og begynte mentalt å forberede meg på løpingen. Lette smerter i korsryggen begynte å komme, men pytt pytt.

Skift til løping: Henge opp sykkel, av med hjelm, ut med mat - flasken i hånden - LØP. En runde på stadion. Hører mine kjære rope og heie. Etter at jeg kommer inn i skogen presser det på blæra. Jeg må "tisse som pokker", og bena snubler langs bakken. Se etter et sted å sette seg ned, kommer ikke til å klare 5km slik. Jeg ser at neste checkpoint er på 2 km, jeg når den først, tenker jeg. Det er oppvarmingen min uansett. Finner en busk, ned på huk, opp igjen og løper videre. Ruller gjennom skoen, blikket frem og suser av gårde. Det går som en drøm - sånn som jeg har trent på. Jeg begynner å se stranden vi startet fra, løper inn mot stadion. Hører navnet mitt fra NRF, mamma, pappa og fra "den fineste jeg vet". Blir tatt i mot og tårene spretter. Jeg står i mål - jeg har klart det, Gjennomført et enormt hardt løp med Sjøgrens Syndrom, og en enorm reise på 10 mnd.

 

Nå kan jeg stole på kroppen min - den kan takle alt nå.

ALT ER MULIG - hvis man virkelig vil