Velkjent tid, med et skeptisk speilbilde

Hver høst går jeg gjennom det samme. Det slår aldri feil, og det blir bare mer komplisert for hver dag temperaturen synker på denne årstiden. Det blir råere i luften, det kommer stormer inn med varme drag og masse regn. Det såkalte lavtrykket som er mer herjede og som tilhører årstiden. I år er det mer mekbart.  Det er et mønster som jeg har lagt merke til. Jeg har nok sett det hele livet, men i år har jeg vel kanskje anerkjent det litt mer nøye. Det har fått en liten plass i tankene i år enn før, og denne gangen skal jeg tillate å ta det inn, og se om det er noe jeg kan gjøre med det.

 

Det jeg kan starte med å tenke på, er hvor jeg var i fjor på denne tiden av året, kontra hvor jeg er i dag. Det var ikke et godt sted. Etter en tøff vår med kraftig bekkenbunn betennelse, 6 mnd uten så mye trening eller bevegelse annet enn enkle gåturer - endte det med mye frykt for smerte og tilbakefall. Jeg tenker at mange er sikkert i samme situasjon etter lang tid mye smert og ubehag. Redselen. Den tar mye plass.

 

Selv om jeg er PT selv, og har sekken full av triks på hva jeg kan gjøre med egen helsen, er ikke det alltid nok. Det noe med denne supporten og støtten man trenger, men kankjse fortrenger; en som ser deg og en som sørger for at du ikke gir opp selv om man mest har lyst til å gjøre det.  Etter nå et år med min PT Sondre Nysether ved Elixia RP, har mange holdninger, føleser og tanker endret seg - smerten er borte, og det er lettere å kartlegger andre ubehag for å så det gjøre noe med det. Det er fortsatt mye jobb igjen, men alle mål for året er nå gjennomført - så hva skal jeg jobbe med nå? 

 

Det er kanskje derfor jeg reflekterer mer i år på tema; i år er det første høsten på 15 år der jeg faktisk ikke har medisiner i systemet. Det er en litt rar tanke, det å gå igjennom denne årstiden uten revma-medikamenter, eller en annen form for smertestillende på fast basis. Det er kun mat, vitamintilskudd, vann, og trening som får lov å være en del av min «behandling» 

 

Det skal sies, selv om jeg er smertefri, og fri for medisiner, fysisk sterk og mer bein i nesa i dag- er det andre symptomer som nå må håndteres. De er kanskje mer synlige nå fordi jeg er mer tilstede, kanksje?. Jeg vet at de alltid er der, det er en del av fra arv og miljø, men på en måte har jeg latt SS få tatt ansvaret for det, men nå kan jeg ikke tillate det lenger. Jeg kan ikke legge på skylden på hvordan jeg håndterer ting, selv om min sykdom er mer aktiv. Det plager meg så veldig å være fanget i mitt eget jeg. Det er vondt, det er sorg og det må håndteres riktig.

 

En måte å håndtere det på er å anerkjenne det, innrømme at man bare en tullete dust, og ta imot hjelp når det kommer, selv om man helst vil be om det selv (...)

Det er ikke bare det at man har en diagnose for hånden, det er den redselen jeg begynner å kjenne på. Selv om smerten er borte, har jeg samtidig opparbeidet meg en så høy smerteterskel til at jeg blir kvalm og svimmel før smerten tikker inn. Det er skummel, og vanskelig å skille mellom symptomer på SS, krystaller, influensa eller annet tull. Litt plagsomt. Det skaper mer indre uro, stress for frykten rundt smerter, enn selve SS alene.

 

Det at jeg er sta, og veldig selvstendig - er det ikke alltid lønnsom. Det går utover de som står meg nærmest, og et kjempe slag midt i fleisen min av sinnsykt dårlig samvittighet. For reaksjonen min som kan kommet ut når noen vil hjelpe SS er på det er mest plagsomme, reaksjonen som kommer blir som en en 3 åring som ikke får lov til å ta på seg den nyeste rosa tutuen sin. Lyden av ord som kommer ut, er like barnslige, og jeg tar meg i det jeg hører min egen stemmen. Jeg stritter i mot den som tilbyr å hjelpe meg, selvom det er så synelig hvor dårlig jeg er. Når jeg møter blikke som speiler meg på alle måter, blir jeg helt stum. Jeg får en frykt over meg; vondt i magen, og en enorm dose dårlig samvittighet. 

Refleksjoner begynner med en gang; jeg blir sint, lei meg og gråter på innsiden fordi jeg har såret noen. Selv om ingen tårer synes, blir jeg sett. Jeg blir forstått og det føles helt fantastisk, men hvorfor oppfører jeg meg som en tulling.

 

Det er en reaksjon av frykt, redsel og at jeg er så sår. Full av dritt - det er mitt problem at kroppen min er som den er, selv om den ikke er selvforsynt. Jeg er oppdratt med å ikke plage til andre med mine problemer, med mindre det ikke er enkelte jeg vet har kunnskapen som skal til. Da er det rett på sak, og vi løser det. Men denne kroppen er ikke løsbar, den er som den er, og det må bare aksepteres.

 

Det er kanskje det som er problemet, det er jeg som må akseptere den. Mine venner, og min kjære tar meg for den jeg er, men gjør jeg det?

 

Jeg har i mange år stått alene med hva som skjer på innsiden, jeg har møtt mye motgang, og ikke så ofte medgang. Jeg jobber hardt for det jeg tror på, og setter meg selv til sist for andre. Selv med en smertefrikropp, god balanse, den beste jobben jeg kan ha, of verden beste mennesker er jeg lang i fra i mål.

Jeg tror jeg tar meg selv for gitt. Fortrenger min egen fremgang, og nå som jeg har begynt å speile meg i mine kjæreste  - er det nå på tide å se seg selv i speilet og smile tilbake og si ja takk. Litt hjelp på en vond dag er ikke å forakte.

 

Takk for at du er du, jeg er så glad for at du er i livet mitt. 

Høsten er vakker på sin måte.