Konsekvensen

Høsten er godt i gang, og jeg har ikke turt å se det i øynene at kroppen min er på vei inn i mørketiden. Nå har det vært så mye som påvirket meg over tid, som kanskje ikke er det mest optimale for en med SS. Da sier det seg selv at konsekvensen kommer. Den kom hardt denne gangen.

 

Jeg anser meg heldig at jeg har dette i bare perioder, og vet godt at det er lys i tunellen om jeg spiller kortene mine rett med energisparing, gjør mitt arbeid på en rett måte, spiser rett og trener forsiktig. Det er ikke lett når kroppen har takket for seg før dagen har startet, og det tar så lang tid fr jeg kommer i gang, og nå tar det så kort tid før jeg kollapser når jeg kommer hjem. Men slik må det bare bli nå en liten stund om jeg ønsker å være i 100% jobb, og i den stillingen jeg har i dag. Minimalgrensen er det jeg må sikte til nå, og jeg må være flink til å ikke gå under den. Da vil jeg aldri komme meg opp igjen.

 

Bekjennelse.

I dag. Fredag, en fri dag ? muligheten til å sove lenge. Var ikke mulig. Våknet kl 5 med en følelse av at jeg hadde et sett med store varme votter på hendene og store varme tøfler på føttene. Inne i disse vottene og tøflene føltes det ut som tråder som var festet til alle små ledd, stramt. I intervaller strammet tråene seg til, og smerten kom som elektriske impulser. Mellom slagene kjenner jeg at leddene iler og blir større og større. Får ikke bøyd et eneste ledd, og det er umulig å slappe av. Dette alene vet jeg kommer av uro i sinnet, det å føle at tiden ikke strekker til, og aldri kommer i mål ? det kommer alltid mer på «to

Jeg lovet meg selv at jeg aldri skulle sette meg i denne situasjonen igjen. Jeg vet hva den gjør med meg, og jeg vet hva konsekvensen kan bli. Men så er det opp til meg å heve meg over den. La den få slippe ved å be om hjelp. Trekke pusten, og ikke gi opp hverdags rutinene eller ukes rutinene for spille ut dette av kroppen, og gå videre.

 

Det er så lette å «ikke se» at nå kommer det. Nå jeg er så vant til at Mr. Sjøgrens nesten ikke er der, at jeg bli så skuffet over meg selv når den kommer. For det er jeg selv alene som har latt den få komme til av mine handlinger over tid. Jeg så den komme da nakken bestem seg for å bare stivne til. Svimmelhet og trøtthet ble mer og mer synlig i hverdagen. Først bare på kvelden, men så også på morgenen, og nå gjennom hele dagen. 14 dager tok det fra de første tegn til i dag ? den har nådd sin topp.

Verstingen er nå jeg kommer hjem; Etter en god dusj, og mat. En liten hvil på sofaen og jeg forsvinner inn i meg selv på et vis. Føler at øynene bare forsvinner bak i hodet, og går inn i en transe mellom tung søvn, virkelig drøm ? blanding av bilder fra hverdagen og mareritt, og en følelse av at jeg svever under taket etter at jeg har tatt en type «drugs» Denne følelsen er så vondt, et jernteppe av tåke som ikke vil lette. Jeg har våknet at jeg har skreket av skrekk for at redselen tar over at jeg ikke skal våkne igjen.

Jeg har hørt at angst er en stor del av Sjøgrens, og lurer litt på om den har begynt å gå på meg. Jeg vet jeg er sta og sterk nok til at jeg kan heve meg over det, men kjenner at det er uvant nå. Jeg har alltid bodd med noen når disse anfalle kommer. Ikke nå lenger, og må nå lære nok noe nytt. Håndtere det alene.

 

Kommer jeg meg igjennom dette,  er det en ny seier, ny kunnskap, og ny mestring på at jeg vil ha overtaket på skyggen av Mr. Sjøgren.

Trening - Hjelp til å komme over dørstokken

Den nye jobben har tatt mer tid, samt krevd mer av meg enn hva jeg trodde. All forventing er høye, og dagene blir alt for lange. Jeg viste at dette ville kreve mye av meg, at det ville ta tid å komme inn i det, og så langt har kroppen oppført seg pent. Energien har vært høy, og jeg har følt meg mentalt sterk.

 

Min Shop: Jeg elsker jobben min, stillingen min og er stolt av teamet mitt!

Men det har vært mye, og jeg er redd jeg har tatt på meg f or mye. Jeg så at totalt jobbet de siste ukene har jeg på 45-50t, og dette har vært en stund. Jeg går på jobb mellom 6-8 på morgenen, og er hjemme sent på kvelden. Er jeg heldig så kanskje jeg klarer å stikke hjem om for å mate katten bytte bag, og dra videre. Nå skal det sies at det er i kombinasjon med de tre andre jobbene jeg har ved siden av.

 

Smell of Coffee: My Love everyday!

Jeg har kanskje tatt meg vann over hode, og mange av mine nærmeste mener jeg har tatt på meg for mye. Når det sies så skal jeg forklare hvorfor. I dag har jeg fire jobber. To av dem er ganske så like. De inneholder aktiviteter som tvinges meg ut for å trene. Den siste jobben jeg har tatt meg etter Espresso House, Ballettskolen og Stylingen, er å instruere dans og pilates på SatsElixia.

Styling oppdrag gjør jeg ikke så ofte, men ett oppdrag i ny og ned er en selvfølge. med Christine Skillehagen som står bak dette prosjektet!

 

Jeg har tenkt på dette en stund om å søke en stilling som ringevikar, få en kontrakt bare for å være i systemet og i miljøet. Mange av pilatestimene og danse timene ville jeg gladelig gått på selv, men det endte med at jeg gikk hjem og ble hjemme, eller at jeg ble igjen på jobb bare litt til for å bli ferdig. Timene bare strømmet på, og jeg hadde jobbet ganske mye over.

 

Ved å ha faste avtaler der det forventes at du skal komme, hjelper mye. I dette tilfelle er det medlemmer eller elever som forventer at du kommer, og gir dem et produkt de har betalt for. Derfor kan jeg ikke bare går hjem å legge meg, eller jobbe over. Jeg må planlegge tiden, jeg må spise riktig, og jeg må sove. (Vel det har jeg kanskje ikke gjort nok av i det siste) Etter hvert kommer de for hele pakken. Deg, produktet, rett tid på døgnet for demog at de gjør det samme som deg. De føler en tilknytting til timen.

Da kan jeg ikke svikte. Noe jeg sjelden gjør. Dette gjør at jeg må ta meg samme uansett hvor sliten jeg er etter jobb, hvor trøtt jeg er uansett mengde søvn, og hvor vondt kroppen har det etter lengere periode med press. Jeg vet med meg selv at så fort jeg kommer over dørstokken, og kommer gang- vil kroppen min ha det bra, jeg vil bli sterkere, morgendagen vil ha ny energi. Jeg sover om nattet fordi jeg er fysisk og psykisk sliten, og jeg får en fantastisk rytme på uken. Jeg har mer å se frem mot, når uken og dagen kanskje er litt hard og krevende, siden også vet jeg at jeg vil komme til en ny arena, med andre kolleger ? og jeg får starte på nyt en gang til samme dag. Dagen ender positivt, fremfor at jeg kommer hjem med en vond følelse at jeg ikke gjorde det så bra i dag, eller strakk til slik jeg ønsket. Den gode følelsen går over den vonde, og gjør at jeg ønsker å stå opp neste dag å prøve på nytt. Det vil bli letter når alt det nye er på plass, og det tar tid - så da er det viktig å holde hodet på plass. Gjøre gode ting f for seg selv

 

Her er jeg å trener ukens overkropp økt: Dette stertet jeg på for noen uker siden - nå har 8 kg blitt 10kg, 12 kg til 14 kg, og 20 kg til 24 kg)

 

Det jeg vil frem til her er ganske enkelt:

For å komme over dørstokken tenker jeg at det er godt å finne aktiviteter som gir deg god energi og som gir lett fremgang. Ha med et åpen sinn med kjente som kjenner deg og din tilstand som drar deg med, samt åpenheten med å møte nye som er der for samme grunn som deg. Lag avtaler etter aktiviteten at du sees neste gang. Sett av dagen og tiden i kalendrene slik at ikke så mye annet skjer den dagen. (Ikke ta meg som eksempel) Slik at denne aktiviteten blir utført. Sakte men sikkert få man mersmak, og ønsker mer. Da setter men på det.

Dansen og en sterk kropp er viktig for meg. Derfor er det det jeg fokuserer på. Når jeg alt har timer 2- 3 timer i uken er det lett å ta noen ekstra styrke øvelser i samme slengen. Jeg er jo alt i studio. Jeg har en klar treningsplan, og jeg har nå fått så gode resultater at jeg ønsker å holde dem der. Det er min motivasjon for å gå fortsette med  treningen jeg gjør.

 

Jeg skal være åpen med at jeg har mine perioder med mye smerter, fatigue og at jeg bare vil gå å legge meg ? bare hyle. Da er minstekravet alt satt. De faste time jeg må delta på. Det er dans, og det beste jeg vet. Det er derfor jeg gjør dette.

Hvile tid er viktig, samt god strekk om morgen, her med min lille kjærlighet som alltid er der: Casanova

 

Alt er mulig, bare ikke gap over for mye med det første.