Upolert November - Forbildet "OG"

Det er mange ting og faktorer som gjør at jeg som person fugerer hver dag. Kankjse ikke 100% hver dag, men litt hver dag. 

En ting er er helt sikkert. Det er de menneskene jeg har nærmest, de jeg ser opp til som tilfører meg riktig eneg.  De som gir meg oppmuntrig til at hverdagen blir å god som mulig, og derfor vil jeg gi det samme tilbake.

Min bror, Thomas feiret vi 40 års dagen på onsdag. Han er litt over 10 år eldre enn meg. Han har alltid vært den beste storeboren en ung jente kan ha. Han har en energi som ingen kan måle seg med. Han lever i nuet. Han har flere ting som han "digger" å gjøre, og han har alltid nye mål og drømmer han kommer til å oppnå. Helst i går. Alt han ser for seg, får han gjennomført. Bror er den mannen som har visjoner, klare tanker, og han gjør alt uten å nøle. Pytt om det ikke går, da gjør vi det bare på en annen måte. Det er Thomas.


Min familie<3 Fra venstre bak, bror Thomas, Pa, meg, Ma, niesen Wilma, foran: Nina (min brors bedre halvdel) og Farmor. Min samboer kunne ikke være med i dag pga jobb.

Jeg har beundret han for "på gangs motet" sitt. Den samme tankegangen har jeg vel alltid hatt, men har også vært usikker på konsekvensen, og da har vært redd for å prøve. Letter ble det ikke da Mr. Sjøgren kom mer og mer frem på veien i tenårene. Men T.Olsen har banet vei, og vist meg at alt er mulig. Takket være han og, våre samtaler har gitt meg mot til å bli den jeg ønsker å være. Denne karen er noe mer oversosial enn det jeg ville takle, men igjen har jeg blitt kjent med utallige god mennesker gjennom han, like som han og, og ser påvirkningen han får av et godt sosialt nettverk. Digger denne mannen av hele mitt hjerte. 


For en stund tilbake hadde vi et temamøte om mestring med Elin Fjerstad. Denne flotte damen er psykologspesialist; er i 100% jobb, har familie med to barn, har skrevet flere bøker der livet og mestring er temaene, og hun like hagearbeid. Mye av jobben hennes er å holde foredrag om temaet mestring. Denne damen har selv barnegikt, har deformerte ledd, og vært igjennom 40 kirugiske inngrep. For meg ble hun enda en person som jeg kan relatrer til og kke minst se opp til. Elin har klart seg så bra ved den positive holdningen hun har til livet, og det at hun aldrig gir opp. Hun har så og si hatt et ganske normalt liv, på tross av sine utfordringer. Dette må vi med kronisk sykdom tenke litt på, å sette vårt utgangspunkt i perspektiv, og se de rundt oss. Ikke diagnosen.

 #Elin Fjerstad, #Pyskologspesialist #mestring

Hun har skriver og forklare om hvordan blir vi mer robuste og hva beskytter oss i hverdagen ved å ha en diagnose;
Forskningen viser til det å ha gode relasjoner, og et godt nettverk har mye med vår hverdag å gjøre. Familie, venner, jobb, prosjekter, sosiale grupper og arenaer er det som burde være det som skal få en opp om morninger. Vi skal lage avtaler med oss selv, sette tid og ageda, og fullføre. For hver lille avtale vi gjøre, desto bedre selvfølelse får vi, og lettere å gå videre som før. 


Det å kartlegge hva Mr. Sjøgren gjør med kroppen i dag, hva den gjør når kroppen gjør forskjellige aktiviteter osv. "Hva gjorde jeg før jeg fikk vite at jeg hadde SS som fikk meg til å sprudle" Hva kan jeg gjøre i dag for å få den samme følelsen?

Definer det, prøv de,t og se hva som skjer. Jeg har lært at det ikke er bare en måte å gjøre en oppgave på. Det handler om å gjøre det så lett som mulig, dele opp en aktivitet over tid, og ikke overdrive er også en fin måte å kunne gjøre alle mulige ting. Gjerne sammen med andre. 


#Trene er en av mine viktigste aktiviteter.


Aktiv mestring og praktiske aktiviteter gir styrker både i toppen, og i fysikken, sier hun. Fordi vi blir mer positive at vi klarer det vi ønsker. Litt etter litt, og rett og slett får mersmak. Men problemet er å starte, og at vi gir opp før vi har prøvd noe helt ut. Redd for at noe skal skje, redd for at dagen blir ødelagt, og redd for å prøve noe ute for konforen. 

Det er lett å glemme de rundt seg, når vi går igjennom en krise - en sorgprosess, en reakjson, en aksept og det å fortsette med det vi ønsker. Men hvor mye plass skal sykdommen ta i livet?, spør Elin Fjerstad. Hvor mye skal vi tillate den å styre? 

Noe jeg bet meg virkelig i var dette: Det deg og din identitet som du er medfødt og utviklet, så er det sykdommen som har kommet inn som en ralasjon. Sykdommen er ikke i deg, den er der ved siden av deg. Det er lett å bli egoister rundt en sykdom, men vi er også pårørende til våres pårørende, og derfor OK å ta et skritt tilbake og sette seg inn i våres pårørende hverdag, og se hvordan de har det.  Ikke bare hvordan jeg har det. De må også pleies. 

 



En av bøkene hennes heter: "Frisk, og kronsik syk", Her kan vi sette trykke på OG, og det er poenet mitt her.

 

Jeg er veldig enig med denne filosofien. Den har fått meg dit jeg er i dag, og unner all som har et "pågangsmot" som dette uavhengig med en Mr. er i systemet eller ikke. Det er min familie, mine venner, mine kolleger og 10 baller i luften som gjør at jeg vil opp om morningen. Det gir meg en mening, det gir meg en gnist.

Jeg vil ikke gi opp i dag.

 

Fakta og bakrunn i Elin Fjerstad foredrag: